Den nederlandske verdiglidningen kan oppsummeres ved at eutanasi nå er blitt en vanlig måte å dø på.
Publisert i Vårt Land 24.08.18. Skrevet sammen med Morten Horn og Morten Magelssen.
Andreas Wahl Blomkvist slår fast i Vårt Land 21. august at den nederlandske eutanasiloven har vært uendret siden den ble vedtatt i 2001. Vel og bra – vi har heller ikke påstått noe annet.
Men Blomkvist bommer likevel på målet: Det er nettopp dette som har vært et hovedpoeng for de som advarer mot å innføre dødshjelp i Norge etter nederlandsk modell. Eutanasiloven var alt fra starten vid og vag. Den er i bunn og grunn bare en oppskrift på hvilke prosedyrer en lege må følge for å unngå straff, dersom hun velger å yte eutanasi til en pasient som ber om det. Loven har derfor tillatt en svær glidning, en skråplanseffekt, uten at man har trengt å endre en bokstav. Enda verre: Uten at landets myndigheter har hatt anledning til å kontrollere utviklingen og konsekvensene av legaliseringen.
Steget dramatisk
Blomkvist klarer ikke se at utviklingen i Nederland utgjør en skråplanseffekt. Vi har gitt opp å overbevise ham om dette, men vil oppfordre leserne til å gjøre seg opp sin egen mening. Antallet dødshjelpstilfeller i Nederland har steget dramatisk over den siste tiårsperioden, slik at nå om lag fem prosent av alle dødsfall skjer ved eutanasi, 7.000 tilfeller årlig (innrapporterte tilfeller korrigert for anslått underrapportering). Det har, i nederlendernes egne ord, blitt en vanlig måte å dø på. Slik oppsummerer de vår bekymring på en slående måte.
Blomkvist hevder at en tallmessig økning, en normalisering av dødshjelp som dødsmåte, ikke er noe bevis for en verdiglidning. Vi får minne om at ordlyden i den nederlandske eutanasiloven sier at dette er noe som kun kan ytes når pasienten opplever uutholdelig lidelse uten mulighet for bedring, og uten at det finnes noe rimelig alternativ.
Et annet innhold
Men medisinsk sett er det ikke til å forstå at hele 7.000 nederlendere hvert år kan oppleve lidelse på en slik skala – med mindre nederlenderne, gjennom en verdiglidning, har gitt disse ordene et annet innhold enn det de hadde opprinnelig. Hva legger pasienter og leger i ordet «uutholdelig»? Hva mener man med «uten utsikt til bedring» (all erfaring tilsier at det i de fleste tilfeller er mulig å gjøre i hvert fall noe for å lindre pasientens lidelse)? Og hva er «rimelige» alternativer – til den drastiske handlingen der legen tar livet av pasienten med en dødbringende injeksjon?
Blomkvist gjør et poeng av at det bare er en liten økning i andelen dødshjelpstilfeller for demens eller psykisk lidelse mellom 2013 og 2016. Men han underslår da at dette var indikasjoner for dødshjelp som knapt ble brukt for 15 år siden, da loven var ny. Han hevder dødshjelp stort sett gis til samtykke-kompetente personer, men underslår for eksempel tilfellet der en kvinne med demens måtte dopes ned og holdes fast, for at legen skulle kunne eutanasere henne. Det oppsiktsvekkende med dette tilfellet var at granskningskomitéen som behandlet saken riktignok måtte melde saken til myndighetene på grunn av regelbrudd – men anbefalte at saken burde føre til en liberalisering av regelverket, snarere enn til en reaksjon mot legen.
Fordekt dødshjelp
Blomkvist foreslår at økningen i Nederland kan skyldes at mørketall nå har begynt å gi seg til kjenne. Han underslår da at mørketallene (ikke-innrapporterte tilfeller) lenge har ligget stabilt rundt 20 prosent, slik store anonyme undersøkelser har vist. I tillegg til eutanasiøkningen kommer store pasientgrupper der legene har brukt lindrende medikamenter på en måte som skaper usikkerhet. Nederlandske leger praktiserer nemlig lindrende sedering i stor skala, hele 18 prosent av pasienter dør etter slik behandling som i Norge er underlagt strenge retningslinjer. Hvor mange av disse tilfellene er «fordekt dødshjelp» til pasienter som ikke fyller lovens krav for eutanasi?
Nederlandske leger – også leger som er positive til aktiv dødshjelp – sier selv at dødshjelp i dag gis til pasienter som før ikke ville fått det. Tallene forteller det samme. Vår diagnose er samfunnsmessig normalisering av dødshjelp, gjennom skråplanseffekter som har endret synet på døden, livets siste fase og legens rolle. Blomkvist vil ikke medgi det, men leserne får bedømme selv.