I en eller annen platonsk verden finnes det nok et manus for din kjente religionshatende døgenikt som påstår å sette fornuft og naturvitenskap høyt. I det manuset finner du nok et eget kapittel om hvordan naturvitenskap har blåst religionenes påstander til fillebiter, hvordan den kommer til å fortsette å gjøre det helt til vi befinner oss i et moderne, opplyst, overtrofritt utopia, og så videre. For den utrente lytter høres nok dette overbevisende ut, og vi nikker smilende til at vi må sette vår lit til fornuften. Hva annet finnes det?
Hør dette innlegget som podcast:
Vel, hva med det som gir oss et rasjonelt grunnlag til å forstå hvordan fornuften i det hele tatt kan fungere? For gudene veit at det ikke eksisterer noe slikt sekulært fundament.
Det samme gjentar seg ofte i alt fra kommentarfelter og avisspalter til samtaler og spørsmål etter foredrag og Grill-arrangementer, være seg videregående skoler eller universiteter. De vil gjerne fortelle at naturvitenskap gjør visstnok religion overflødig. Men spør vedkommende om hvorfor, og du får gjerne ramset opp en serie av kategorifeil.
De strømmer til fra mange lag av samfunnet. Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset ser nok neppe helt ironien i at hun selv tilhører feil side av historien ved å spre velkjent, utdatert mytologi ute av kontakt med relevante fagmiljøer.
Hvilket er enda mindre fornuftig å skrive enn: «Man må gjerne kombinere musikkteori og komponist (for å forklare eksistensen av en symfoni). Riktignok like nyttig som å blande isbiter i kullet på grillen. Musikkteorien vil ta over skanse etter skanse, rett og slett fordi den er det beste vi har.»
Eneste grunn til at man kan fullføre en slik setning uten å bryte ut i latter, er fordi en annen mytologi holder en fanget.
Les også:
Hvordan naturvitenskap og religion kan virke i harmoni
Hvordan kan noen tro på Gud?
En annen, forfatter Michael Z. Williamson, har skrevet følgende:
Religion has really become a bad joke. Physics destroys creation myths. Biology destroys creation myths. Geology destroys creation myths. Either Creation is a tale told to Bronze Age peasants as a way to explain a universe they couldn’t grasp, or this God person is running a serious long con.
Så hvordan skal vi forstå dette? Hvorfor skal vi tro at disse vitenskapelige øvelsene, utviklet fra et logosentrisk jødisk-kristent tankefundament, har sådd tvil om noen gamle myter, og gir oss grunner til å avskrive dem?
Hvis «destroying creation myths» betyr noe slikt som «å demonstrere at skapelsesmyter ikke er sanne», hvorfor trenger man naturvitenskap for å gjøre det? Fordi vi har funnet ut at universet ikke ble skapt i løpet av syv dager? Fordi vi har lært om Big Bang og evolusjon?
Vi trenger knapt naturvitenskap for å forstå at myter er nettopp…myter. Eller er påstanden at ingen forsto at skapelseshistoriene var myter, før nye oppdagelser i fysikk og biologi viste oss det?
Men i så fall er påstanden feil. Vi trengte aldri naturvitenskap for å fortelle oss at skapelsesberetninger er mytiske. Millioner av mennesker hadde allerede funnet ut av det, lenge før noen i det hele tatt fikk tilgang til vårt arsenal av vitenskapelige metoder.
Påstanden krever da mer sannsynlig en psykologisk forklaring, i hvordan vi forsøker å klappe oss selv på ryggen ved å finne på historier om hvor mye smartere vi må være enn tidligere generasjoner som har gått før oss. Selv mennesker i bibelske tider kjente nok godt til at mosebøkene innledet med historier som lånte en god del elementer fra omliggende kulturer, som den babylonske. Så hva er da poenget?
Det krever ingen kunnskap om naturvitenskap i å forstå en myte for hva den er, og for å bli intellektuelt tilfredsstilt av den. Dette, om noe, burde hjelpe oss til å forstå at myter tilfredsstiller vår intellektuelle nysgjerrighet på en helt annen måte enn hva naturvitenskap gjør, og slike myter er derfor ikke en slik type ting som vitenskap «ødelegger».
Det stemmer at det har eksistert (og eksisterer) mennesker som forstår enkelte skapelsesberetninger for å også være vitenskapelige sannheter, og de har blitt vist å ta feil. Men for et menneske å lure på hvorvidt en myte også kan være en vitenskapelig sannhet, er en forståelig hypotese å holde seg til for en tid. Det verste som kan skje er at hypotesen viser seg å være feil, slik at myten kan returnere til å være nettopp bare…myte.
Så kanskje det er vårt moderne konsept av hva en myte er, som er det store problemet? At en myte nærmest er å ligne med en løgn? Noe som ikke kan være intellektuelt respektabelt dersom de ikke forteller på vår foretrukne måte om historisk presise historier?
Er vitenskap nå den eneste måten vi kan fortelle om virkeligheten vi lever i, og tilfredsstille vår intellektuelle nysgjerrighet?
Nei, det stikk motsatte virker til å være tilfellet. Dem som forteller historier om at naturvitenskap er den eneste intellektuelt respektable øvelsen, snarere enn å klare å ødelegge myter, er de helt avhengige av å konstruere sin egen mytologi.
De må skape en mytologi om at selv om naturvitenskap kanskje ikke gir oss svar på alle spørsmål akkurat nå, så vil den gjøre det en gang, eller den gir oss i det minste alle svarene som er verdt å utforske.
Man må isolere ut suksesshistoriene, slik at fortellinger om vaksinasjoner, romfart, teknologi og datamaskiner må inkorporeres i mytologien, mens fortellinger om Hiroshima, lobotomering, sennepsgass, eugenikk, klimakrise og destruktiv konsumerisme må løsrives fra den.
Den som har hørt disse historiene, vet at de ofte grenser til det parodiske, og krever en stor dose fantasifull lek med både filosofisk og historisk kunnskap. Mytologien man forteller, som gjerne starter med opplysningstidens oppbrudd mot overtro, undertrykkelse og irrasjonalitet, er naturligvis ingen vitenskapelig fortelling i seg selv, men et forsøk på å skape en sekulær frelseshistorie som kan hjelpe oss i å fortelle hverandre at ting vil bli bedre – en dag – at syndefallet ikke var det siste ordet i det store narrativet.
De ødela aldri mytene, men de klarte å skape nye.
Det er ikke uten grunn til at den mest kjente fremføringen av dette narrativet, i dag kalles for konfliktmyten. Draper og White er kjent som myteskapere, og eksempelvis historiker Lawrence Principe oppsummerer den på denne måten:
While we can look today with astonishment upon the shoddy character of Draper and White’s writings, their books have had enormous impact, and we can’t deny that. Much of this is due to their great success in their creating a myth for science as a religion. Their myth of science as a religion is replete with battles, and martyrdoms, and saints, and creeds. And as we know, or should know, myths are often much more powerful than historical realities.
(…)
No serious historians of science or of the science-religion issue today maintain the warfare thesis.
Dette er altså helt ukontroversielt i historikermiljøet. Om bare flere moderne mennesker forholdt seg til det, slike som Senneset og Williamson, fremfor å fortsette å insistere på at mytologien deres representerer vitenskapelig sannhet, selv i strid med en overveldende mengde kunnskap.
Vi vet bedre.