Mange skoleelever og studenter møter ofte forestillingen om at religion bare fører til krig. Men er det sant at religion skaper mye krig, og hva sier våre beste kilder om det?
Vi er alle tjent med å oppsøke kunnskap og forstå våre meningsmotstandere best mulig, artikulert av dens beste representanter. Dette gjelder ofte spesielt når vi diskuterer religion og gudstro. Når minst 84% av verdens befolkning forstår seg selv som religiøse, er det umulig å forstå verden vi lever i, uten å forsøke å forstå mennesker som tenker på en annen måte. For det er ikke sikkert det vitner om god tenkning når noen får det for seg at verdenshistoriens desidert største tenkere er hjelpesløse mot argumentene man nettopp snekra sammen hjemme i kjelleren.
Mytene vi fremdeles tror på
Det er ikke til å legge skjul på at det blant oss nordmenn herjer mange vrangforestillinger om religion generelt, og kristendom spesielt. Myter som selv ikke norske professorer, lærere og lærebokforfattere er immune for, selv om de enkelt kunne fått avkreftet mange av dem ved å kontakte selv enkel faglitteratur. Vi oppdager stadig sjokkerende fremstillinger i norske lærebøker, som ikke har gjennomgått kvalitetssikring og forsterker feilaktige fordommer. Her er bare et eksempel.
Hør Bjørn Are Davidsen avkrefte flere av disse mytene her:
En av de mest vanlige mytene er at kristendom er iboende anti-vitenskapelig, til tross for at «konfliktmyten» har vært avskrevet av nærmest samtlige akademiske vitenskapshistorikere i godt over 50 år, og kristen filosofis viktige bidrag til fremveksten av de moderne vitenskapelige metodene er godt kjent.
Men hva med religion og krig?
I sin mer aggressive form fortelles gjerne en variant av «uten religion ville det ikke fantes noe å krige for» eller at «religion er hovedårsak for krig og hat». Komikeren George Carlin hevder at flere mennesker er drept i Guds navn enn noe annet.
Så stemmer det?
Mange vil fort ta Carlins ord som sannhet. Det høres nesten for opplagt ut til å måtte forsvares. Som at «sola avgir varme», at «bergensere er arrogante» eller at «lærere er sære».
For trenger man bevis, behøver man vel ikke å lete lenge? Korstog, inkvisisjoner, Galilei, heksebrenning, religionskriger, Nord-Irland, Midt-Østen, 9/11, Charlie Hebdo…trenger man virkelig å si mer?
En mer grundig undersøkelse
Ja, man trenger faktisk det. For selv om «religion» i enkelte tilfeller åpenbart har vært en viktig årsak til konflikt, viser en mer grundig gjennomgang at dette utgjør bare en liten brøkdel, og at virkeligheten er mye mer sammensatt og komplisert enn som så. Selv når vi ikke tar oss friheten til å betraktelig nyansere historier om heksebrenning, inkvisisjoner, Bruno og Galilei, er det fortsatt mye å ta tak i.
Det første som må understrekes, er at det å bruke «religion» som samlebetegnelse ofte forvirrer mer enn det forklarer. Mange som er fiendtlige til religion, liker å bruke «religion» som en sekk for å oppsummere alt de ikke liker, helt fra healingkrystaller, flatjordstro og engleskoler, konservative bedehusdamer på Vestlandet og Jehovas Vitner på døra til Hitler, Stalin og terrorisme,
Men enhver med et par studiepoeng i religionsvitenskap vet hvor vanskelig det er å definere hva «religion» egentlig er. Det å tro at «religion» kan fange alt fra aztekiske menneskeofringer, Gandhis ikke-voldsprinsipper, buddhistiske munker som oppgir alle sine eiendeler til Jesu’ selvoppofrende død for oss på korset, er naivt. Det er som å tro at ordet «politikk» er en god beskrivelse av alt fra sosialdemokrati til monarki til fascisme, fra Frank Aarebrot til General Franco, fra Abid Raja til Idi Amin. Fortell noen at «politikk skaper krig», og du vil mest sannsynlig få rare blikk tilbake over den meningsløse formuleringen, og med god grunn.
Veldig få religiøst motiverte kriger
For det er ikke mer intelligent å foreslå dette om religion. I det mest omfattende verket om temaet, Encyclopedia of Wars har forfatterne Phillips og Axelrod gått nøye gjennom all dokumentert historie for krigføring. Av 1.763 kriger, klassifiseres bare 123 for å ha en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør under 7% av totalt antall kriger, hvor 2% av totalt antall omkomne falt.
Selv om man anslår at 1-3 millioner mistet livet i korstogene, og noen tusen under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av det siste århundret med «sekulær» krigføring alene. Ser vi bare raskt på første verdenskrig, kan vi trolig regne minst 30 millioner bare her. Og vi har ikke engang startet å regne med de selverklært ateistiske regimene i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet, hvor et hundretalls millioner liv har gått tapt. Forsvarere vil gjerne påpeke at disse også var så totalitære at de egentlig kan kalles «religioner». Men da forstår vi straks hvor flytende og meningsløst ordet «religion» nå brukes.
To prosent av omkomne er ille nok, og kan ikke unnskyldes. Men historiene vi møter fra lærere og media reflekterer ikke denne realiteten. Krig i antikk historie handlet sjeldent, nesten aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalderen og renessansen kriget bystater hovedsaklig om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra kirken, men langt fra som igangsetter. Presteskapet kunne eksempelvis være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper. Men på samme tid kunne mongolene fint slakte ned store deler av verdens befolkning uten religiøs motivasjon.
Statens religionskriger
Selv de såkalte «religionskrigene» på 15-1600-tallet ble ved nærmere undersøkelse hovedsakelig startet av forsøket på å danne moderne, uavhengige nasjonsstater. Mens kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte kirken som alibi for kontroll og makterobring.
William Cavanaugh kan oppsummere myten om «religiøs voldelighet» på følgende måte:
“The myth of religious violence should finally be seen for what it is: an important part of the folklore of Western societies. It does not identify any facts about the world, but rather authorizes certain arrangements of power in the modern West. It is a story of salvation from mortal peril by the creation of the secular nation-state.”
Det går sjeldent lang tid før vi hører om nye fremføringer av disse mytene i klasserom på ungdomskole, videregående og høyskole. Vi fortsetter å fortelle kildeløse påstander som stempler det som er, og vil fortsette å være, verdens overveldende religiøse befolkning. Vi liker å fortelle oss selv at det først er i moderne tid og i sekulære samfunn at vi er blitt så opplyste, humane og fredelige som vi har. Det er en fin fortelling for å gi oss en klapp på ryggen.
Men hva med å sjekke faktisk historie først?
Hør fysikkprofessor Tom McLeish og partikkelfysiker Anders Kvellestad prate om hvordan vi kan forstå kristen tro og vitenskap til å være på samme vei mot visdom.