Historien har styrt kirken i flere grøfter. For langt mot den intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og fremmedgjørende for folk flest. I den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant.
Det er mye ubeskrivelig vakkert man kan se, smake og høre på i denne adventstida. Bare det å lytte til Ingebjørg Bratland eller Trygve Skaug, Sølvguttene eller Händel, er alle opplevelser som skaper motivasjon til undring.
Vi går inn i en juletid. En tid som for de fleste vil være fylt med estetiske opplevelser av alle slag. Nydelige julekonserter. Historiefortelling med stor innlevelse. Julemat som tvinger smaksløker til å jobbe på høygir. Velkledde mennesker. Julepynt. Vakker, snødekt natur. En topptur i uberørt landskap. En tåredryppende julefremføring av datterens ballettskole.
Tenk så kjedelig livet ville vært uten at vi hadde kunne reagert på disse estetiske opplevelsene? Hva om de ikke hadde berørt oss sterkere enn andre sanseinntrykk? Uten at vi hadde hatt noen punkter i livet som hadde trigget endorfinene i kroppen vår, og skapt en salig følelse av lykkerus?
Kirkens historie er en balansegang med to veivisere: Den intellektuelle og den estetiske. Historien har styrt kirken i flere grøfter. For langt mot intellektuelle grøften, fremstår den som tørr, livsfjern og dog fremmedgjørende for folk flest. I den estetiske grøften, virker den irrasjonell, ønsketenkende og dermed irrelevant. Resultatet når vi tar med det ene, uten det andre, blir gjerne uheldig.
Det er gode grunner til å la seg inspirere av hvor kristen filosofi muliggjør og fremelsker fornuften. Men det estetiske er ikke en motpol til dette fornuftige, men er, i en forstand, bare et annet perspektiv å anskue sannhet fra. Det er menneskets samme gudbilledlige kognitive evner som både utfører komplekse intellektuelle øvelser og som betrakter en rød solnedgang, for å motta det utstrakte budskapet om skjønnheten i den, som en form for ekte kunnskap. Et budskap som jobber videre for å utbre en opplevelse av tilfredshet og ro i kroppen.
Som filosofen Jacques Maritain skriver:
«Skjønnhet er først og fremst et mål for intellektet, for det som kjenner, i ordets fulle mening, er intellektet, som alene er mottakelig for uendeligheten av væren.»
Vi vet, at opplevelsen av skjønnhet, ikke kan reduseres til klumper av materie som responderer på annen materie, men inkluderer noe som peker opp og forbi. Banale eksempler som å skille mellom lukten av fordervet mat, giftig gass og friske barnåler, har helt klart evolusjonære fordeler, men vi kommer heller ingen vei med å redusere det til bare det. Det er ikke bare sansene som reagerer på det vakre, men hele oss er involvert i prosessen.
Estetiske opplevelser kan ikke reduseres til det fullstendig subjektive, men det må være noe objektivt i det vi observerer, som gjør at vi kan trekke opplevelsen av skjønnhet ut fra den, selv om vi gjør det fra ulike perspektiv. Vi kan til og med «trene» oss selv til hva vi skal primært oppleve som vakkert – om det skal være handlinger av uselvisk godhet vi tiltrekkes av og genuin jakt på sannhet, eller om det skal være stadig forbruk, flyktig adrenalin, skiftende Hollywood-idealer, oppnådd makt, eller higet etter den råeste spillgrafikken.
Vi forveksler ofte glamour med skjønnhet, men glamour er mer glitter enn virkelig lys, mer prangende enn dyp, mer funklende enn prektig. Ekte skjønnhet har dybde, og strømmer fra dypet av det som er enda mer vakkert.
Av tidligere tenkere var estetikk representert i de såkalte transcendentalene. Væren – sannhet – godhet – skjønnhet. Det sanne er det gode, og det skjønne er det sanne, sett fra forskjellige ståsted. På samme måte, hvis navnet Gud skal ha noe mening som skaper og opprettholder av alt, må Gud være absolutt perfekt og uendelig. Når kristne tror på Gud som perfekt godhet, er Han likedan perfekt sannhet, og perfekt skjønnhet.
Kristen teologi er unik i å bringe alt dette sammen. Guds uendelighet er ikke formløs, men gir utslag i skjønnheten av en grenseløs agape som gis evig og fritt mellom personene i treenigheten. Denne skjønnheten, synliggjort i det skapte gjennom Guds Logos (Joh 1), som tok menneskeform i Jesus Kristus, og som Gud finner velbehag i (Matt 3,17), er muliggjort av Gud som utøser kontinuerlig av sin livgivende nåde.
Mennesker er forskjellige. Det er en fin ting. Men det betyr at det ikke eksisterer en one-size-fits-all kristendom som løser alt en gang for alle. Man slipper å være en splittet person. Kristen tro er til for hele mennesker – til å leve hele liv. Gud er med i alt. I et logisk argument. I vitenskapelig utforskning. I en musikalsk fremføring av Bach eller Josh Groban. I vakker vestlandsnatur. I en hverdagslig handling av godhet.
Det fine med estetikken, er at den forener. Det krever intet spesielt livssyn for å sette pris på skjønnhet. En ateist, buddhist og kristen kan alle sperre opp øynene over akkurat det samme, om det er en salme eller om det er «Til ungdommen». De er alle skapt i Guds bilde, og kan alle ta del av hva det som følger fra det.
For en troende trenger Gud aldri å være fjern, men nær i alt. Vi betrakter kanskje fremdeles det samme som før, men perspektivet selv er forandret. Vi aner noe om at hvert øyeblikk av skjønnhet, hvert glimt av godhet og hvert sniff av sannhet, reflekterer Ham som er uendelig skjønnhet, uendelig godhet og uendelig sannhet. Han som er alt i alle, og som tok bolig midt blant oss, så vi har et klart og konkret bilde av det perfekte. Han som ble født inn i fattige kår, og som lå hjelpeløst som et lite, nakent barn, og endte opp med å…ja, du kjenner historien. Evangeliet er selv et budskap om skjønnhet.
Så kristen tro kan ikke bare være fornuftig, men også ekstremt attraktiv. For det er et perspektiv hvor all skjønnhet, sannhet og godhet finner sitt opphav i Ham, den treenige Gud som utøser av seg selv. En skjønnhet som kan sprenge alle grenser for menneskelige opplevelser, i det vi blir dratt opp fra oss selv i helt hverdagslige rammer – mot det uendelige – mot Gud.
Det kan være en fin påminnelse i det vi går inn i en juletid fylt av opplevelser som vi vil dele kjærlig i fellesskap med både troende og ikke-troende, side om side.
I mellomtiden skal jeg fjerne alle tilløp til tårer over stemmen til Ingebjørg Bratland, før noen ser meg. Vinje-dialekt ass.