Dette er en lengre tekst, men om jeg har rett kan den redde liv, så gjerne bit tenna sammen og sett i gang. Jeg har i hvert fall gjort mitt beste for å gjøre den mest mulig underholdende på veien.
Se for deg et par scenarioer. Tenk deg at (1) du er ansvarlig for å rive en 9-etasjers betongbygning. Eller tenk deg at (2) du er en jeger, med mandat fra Staten om å holde rådyr-bestanden nede i denne jaktsesongen.
Sprengstoffet er strategisk plassert rundt om i det gamle 9-etasjers betongbygget. Du har gjort klar tennladningen, og alt ligger til rette for en kontrollert sprengning som skal rive blokken og forberede området til nye, lukrative prosjekter. I det du skal til å gi klarsignal, treffer en tanke av bekymring kaldt nedover nakken. Har du egentlig sjekket godt nok om det er mennesker igjen i bygget? Teamet ditt gikk riktignok gjennom bygget for et par timer sida, men mye kan ha skjedd siden det. Den lokale videregående skolen 500 meter borti gata har friminutt omtrent på denne tida, og kanskje noen kjekkaser derfra synes det er spennende å lure seg inn i et tilsynelatende nedlagt bygg. Kan du sprenge nå, eller har du et moralsk ansvar for å vente til du er absolutt så sikker som du kan få blitt? Burde du nektes å sprenge?
Vinden river tak i lua og du må stramme grepet rundt geværet for å ikke miste det. Den duggfriske mosen knaser forsiktig under støvlene. Idyllisk plassert langt inne i skogen, pleide dette å være et populært turområde på søndager som denne, men i disse dager går det lang tid mellom hver gang det dukker opp en turgåer. To rådyr er årets kvote på, og du har enda ikke truffet på din første. Kanskje de ikke befinner seg i området ditt i år? Men plutselig hører du den lovende raslinga i løvet i busken mot enden av lysningen. Lyden er for tung til å være en hare, men for raskt og lett til å være en elg. Du legger geværet klart og sikter mot busken, med fingeren klar på avtrekkeren for å fyre av ved neste bevegelse, før rådyret rekker å oppdage faren og setter fart innover skogen. Men kan du være sikker på at det likevel ikke er en sjelden turgåer? Kan du gjøre klar til å skyte, eller har du et moralsk ansvar for å vente til du er absolutt så sikker som du kan få blitt? Burde du nektes å skyte?
Hvis du svarte ja på de to spørsmålene over, vil du mest sannsynlig også si deg enig i overskriften. La oss jobbe oss gjennom detaljene.
Endelig til hjertet av abortdebatten
Abortdebatten i Norge i dag er ikke mye å skryte av. Den kommer sjeldent forbi harde skjellsord, likes-kåte tweeter, fordummende slagord og aksjoner som Bonde Tusviks lite gjennomtenkte Handmaid’s Tale-stunt. Men hvis vi ønsker å være intellektuelt redelige og moralsk seriøse, kan vi ikke tillate å stoppe der.
For se for deg følgende: Karen og Olav er et ektepar som er godt oppi førtiårene og bor i en stor leilighet på Grønland i Oslo. Et steinkast unna bor datteren deres, Beate. Beate er 25 år og er den mest uskyldige personen noen kan tenke seg. Hun stjal riktignok en sigar fra Olavs nattbordsskuff da hun var 16 år, men dette har hun beklaget titt og ofte siden det, og tilbudte seg til og med å vaske huset to uker i strekk for å bøte på tyveriet. Beate er dessuten nettopp ferdig med en master i filosofi fra Universitetet i Oslo. Det er en ubrukelig utdanning, har Olav alltid tenkt. Hvordan skal det hjelpe henne å få seg jobb? Og kanskje Olav har helt rett.
Så kommer spørsmålet: Under hvilke omstendigheter er det greit for Karen og Olav å ta livet av dattera si, Beate?
Du vil nok la deg sjokkere over spørsmålet. Men hvorfor?
Jo, fordi det går ikke an, tenker du. Det er ingen omstendigheter som kan rettferdiggjøre at det er greit å ta livet av en uskyldig menneske.
1.Det er alltid galt å med intensjon ta livet av et uskyldig menneske.
For Beate er et menneske med et menneskeverd. Det betyr at hun har en uendelig, ubetinget verdi, som gir henne en rett til liv. Denne retten forsvarer henne mot at noen på urettmessig vis skal kunne ta det fra henne. Det er derfor vi kan si at alle mennesker har lik verdi, selv om vi kommer i alle former og farger, med ulik struktur, etnisitet, IQ, sosial og kulturell status, økonomiske forutsetninger, legning, religion, osv. Det vil de fleste være enige i. I motstatt fall, vil mennesket ha en endelig, betinget verdi, og da er det umulig å forsvare at alle mennesker har lik verdi, men mest sannsynlig vil de sterkeste og smarteste måtte rangeres over de svakere og mindre smarte. Og heldigvis vil veldig få blant oss si noe slikt.
(Lær gjerne mer om hva et menneskeverd er i YouTube-forelesningen min nederst i dette innlegget.)
Men er du sikker på at man ikke kan røre Beate likevel? Hva om Beate plutselig begynte å kastet fornærmelser mot foreldrene sine daglig, og fant diverse måter å senke livskvaliteten deres?
Det hjelper da ingen ting, tenker du nok. For hvordan skal det rettferdiggjøre at foreldrene tar livet av henne?
Men hva om Olav har rett i at Beate ikke klarer å skaffe seg en jobb med en slik søppelutdanning, og at hun derfor må flytte hjem til foreldrene og leve på deres inntekt, når de allerede har veldig begrenset med plass og ressurser? Hvorfor skal de godta at hun er blitt avhengige av dem? Kan ikke foreldrene da sette en liten sprøyte med kalium i hjertet til Beate mens hun sover, slik at de slipper den byrden? Har de ikke rett til det som hennes foreldre?
Nei, ærlig talt, tenker du nok nå. Du skjønner hvor jeg vil hen, og du tenker at dette er ganske useriøst.
Er jeg virkelig i ferd med å sammenligne Beate med et foster i morslivet?
Svaret er ja. Jeg forsøker å være ærlig, så det er ingen grunn til å legge skjul på det. Du kjenner kanskje fristelsen nå til å fnyse over en slik useriøs sammenligning og lukke denne sida i avsky, men vær så snill og gi meg litt mer tid. Du kan bli overrasket.
For det er åpenbart at det er en stor forskjell mellom 25-år gamle Beate og eksempelvis et 16-ukers eller 8-ukers foster. Men det er også åpenbart at det er veldig stor forskjell mellom Beate og en 2-måneders baby, eller en 62-åring med psykisk utviklingshemning.
Men oppgaven vår her er å identifisere den moralsk relevante distinksjonen, som tillater oss å plassere en gruppe av individer i gruppe A – dem med uendelig, ubetinget verdi – og en annen gruppe av individer i gruppe B – dem uten uendelig, ubetinget verdi. For det må være et noe, som tilstrekkelig rettferdiggjør at vi kan utøve en slik grov diskriminering. Hva stiller fosteret i en særklasse, målt opp mot disse andre? For hva om følgende gjelder:
Dette må vi kunne svare på, om vi skal være intellektuelt redelige og moralsk seriøse. Og jeg har stor nok tiltro til leserne her, til at de ønsker å være det.
For i den akademiske abort-litteraturen har det vært gitt mange forsøk på å utvikle slike kriterier, men alle virker til å ha dypt problematiske implikasjoner. Vi kunne nok hatt en lang diskusjon for hvert punkt, men la oss heller haste en rekke kjente forsøk før du rekker å kjede deg, så kan du som leser heller løfte opp et punkt du har mer tro på nederst i kommentarfeltet:
1. At det må være menneske?
Men et foster er et menneske helt fra unnfangelsen. Enhver embryologi-lærebok vil fortelle deg det. Alle cellene i kroppen til foster er menneskeceller, og ikke noe annet. Foster betyr bare menneske i fosterstadiet, likt hvordan barn betyr menneske i barnestadiet. Du må altså finne deg i å bli kalt en vitenskapsfornekter om du ønsker å legitimere abort på denne måten.
2. Et foster er et uskyldig menneske.
2. At det må være levende?
Joda, det er også levende. Dette er et litt mer komplisert spørsmål, siden vi må hente noe hjelp fra filosofiens verden her også. Men Aristoteles’ definisjon holder lenge, hvor han forklarer at noe levende kan forstås som en selv-organiserende enhet hvor alle deler jobber sammen for helhetens gode. Det passer med hvordan vi karakteriserer mennesker i både embryostadiet og fosterstadiet. Den store debatten i dag går gjerne på hvorvidt virus er levende eller ei, så det krever vanligvis en god del (uærlig) ideologisk motivasjon om noen ønsker å fornekte dette om et foster.
3. Foreldrenes ønske om å beholde mennesket?
Men vi ville jo ikke akseptert det for fem flate øre dersom foreldrenes ønske heller var å ta livet av Beate, en 2-måneders baby eller en utviklingshemmet. Det må være noe mer..
4. Foreldrenes bry med å måtte beholde mennesket?
Mange bekymringer kan dukke opp når et nytt barn skal settes til verden. Økonomien strammes inn, fritiden og nattesøvnen tærer på, karrieremulighetene kan skrenkes inn og kroppen må gjennom ekstra påkjenninger. Men hvis du ikke godtar selv alt dette som tilstrekkelig årsak til å ta livet av Beate, baby eller utviklingshemmet, må du igjen ty til noe mer…
5. Menneskets romlige lokasjon?
Joda, det er nok plenty av situasjoner hvor det er ubelelig å ha et lite menneske voksende inne i kroppen sin. Men bry alene kunne ikke være tilstrekkelig. Så er det da fosteret plassering innenfor tid og rom som er problemet? At dersom fosteret opptar et sett med koordinater har det mistet sin rett til liv, som det ellers ville hatt? At fosteret er fritt vilt, slik som et sett med ugress, om det befinner seg inne i magen, men er verdifullt, slik som Beate, om det befinner seg utenfor magen. Les gjerne det forslaget opp for deg selv et par ganger, og gi heller beskjed om det høres troverdig ut, så skal jeg forsøke å få deg på andre tanker.
6. Menneskets avhengighet til moren?
I mors mage, er fosteret avhengig av morens kroppsfunksjoner for å få tilgang til ernæring og oksygen. Så er det avhengighet til moren som er avgjørende for menneskets verdi? Men en nyfødt baby vil fortsette å være avhengig av foreldrene sine i lang tid fremover, men ingen mener at det samme må gjelde der. Så er det avhengighet av nettopp kroppsfunksjoner som er det avgjørende? Det høres i overkant vilkårlig ut. Kall meg gjerne en romatisk tulling (eller en mannsjåvinist), men jeg tenker heller det er noe dypt vakkert over et barns avhengighet til sin mor.
7. Menneskets evne til selvbevissthet?
Er ikke det ganske vilkårlig? Og hvordan kan du være sikker på at bare fostre frem til f.eks. 12 uker mangler denne evnen, mens den er til stede hos alle fostre i åttende måned, nyfødte babyer, 2 år gamle barn og psykisk utviklingshemmede? Her beveger du deg mest sannsynlig ned en livsfarlig vei hvor du er i ferd med å legitimere å ta livet av langt flere enn du opprinnelig ønsket…
8. Menneskets uttrykte ønske om å fortsette å leve?
Dette er et like vilkårlig og enda villere forslag. Dette er for øvrig hva Peter Singer foreslår, men det understreker bare forrige setning. Om du mener dette er kriteriet, må du ganske snart godta at babyer, barn og utviklingshemmede er like fritt vilt som fosteret i magen.
9. Menneskets evne til å føle smerte?
Noen lurer kanskje på hva evne til å føle smerte betyr uten selvbevissthet, slik at dette spørsmålet forsvinner inn under det ovenfor. Andre har foreslått at nervesystemet er godt nok utviklet til å føle smerte så tidlig som kanskje åtte eller fem uker. Men viktigere, er at dette kriteriet på nytt virker helt vilkårlig. For hvorfor skal vi ikke da likedan kunne ta livet av mennesker raskt og skånsomt, før de rekker å føle smerte? Kanskje en giftsprøyte mens de sover? Kanskje en liten hvil i giljotinen etter en god dose kloroform? Og hva med mennesker med CIP, som ikke kan føle smerte? Kan de jaktes ned for å holde bestanden nede?
En slags konklusjon?
Dette var mange forslag. Vi kunne sikkert inkludert flere, men dette får være nok for nå. Kanskje du er uenig i mitt korte tilsvar på noen av dem. Og hvis du er skråsikker om at et av dem, eller noen som ikke er oppgitt her, lykkes, er du nok langt smartere enn meg. Da vil jeg gjerne lære fra deg.
Men her kommer vi til nøkkelspørsmålet: Er du sikker på at det eksisterer et kriterie som lykkes? Er du virkelig helt sikker?
For hvis ikke du er sikker, er du i samme situasjon som i i scenarioene øverst. Du er personen som står klar med sprengstoffet, men er usikker på om det fremdeles befinner seg noen i bygget. Du står klar med ladd gevær, men er usikker på om det er en turgåer som befinner seg der bak buskene. Om du er villig til å begå en abort uten å kunne være sikker på den relevante distinksjonen, er du like uansvarlig som dem med sprengstoff eller gevær, og du burde nektes.
Om jeg har rett, er det nemlig dette som er kjernen av debatten. Det er dette spørsmålet vi må stille før vi kan stille noen andre. Dette handler ikke om menn som hater kvinner eller ønske å dominere dem, slik den andre siden liker å fremstille det. Heldigvis er det gode feministiske kvinner som også mener at deres kamp også er på vegne av de ufødte jentene, og ikke må føre til videre undertrykkelse av dem. Kjernespørsmålet er ikke «kvinners reproduktive rettigheter» – et nyord som er funnet på for å kunne jukse seg forbi ubehaget over å måtte tenke på distinksjon mellom fosteret og Beate – eller «frigjøring» eller «rett til egen kropp». Hvis du ikke mener at «reproduktive rettigheter» eller «frigjøring» er god nok grunn til å ta livet av Beate, en baby eller utviklingshemmet, må du først kunne svare på det ovenfor. Vi burde streve for å elske hverandre, og for å gjøre svangerskap og familielivet lettere for vår neste, men det burde vi helt uavhengig av at noen også ønsker å ta livet av mennesker. Da er det ikke snakk om hva vi føler er det rette valget for den eller den personen, men hva som rasjonelt er det eneste rette valget. For alle. Punktum.
Alle disse slagordene blir først gyldige om man allerede har vunnet debatten om det første spørsmålet. Og for å vinne den, må man være helt sikker. All tvil og agnostisisme peker i en retning -> ikke spreng, ikke skyt. Da har vi fått en konklusjon til det logiske argumentet som er spredd utover teksten ovenfor. Den logiske syllogismen er satt opp slik at om du godtar begge premissene, og argumentet er gyldig, følger konklusjonen med nødvendighet:
Premiss 1: Det er alltid galt å med intensjon ta livet av et uskyldig menneske.
Premiss 2: Et foster er et uskyldig menneske.
Konklusjon: Det er alltid galt å med intensjon ta livet av et foster (= abort).
Hvorfor inkludere ordet «uskyldig», lurer du kanskje på? Har ikke selv «skyldige» mennesker rett på liv? Her er det først og fremst for å unngå å måtte ta store diskusjoner om rett til selvforsvar mot voldelige overgripere, rettferdig krig, osv. Det er ikke det mest relevante her.
Om du er i tvil, må du være mot abort – for livsvern. I hvert fall om du er intellektuelt redelig og moralsk seriøs.
Det er en formidlende omstendighet å ha gjort gale handlinger uten at man var klar over det, men det er langt verre å gjøre gale handlinger vel vitende om hva man gjør. Og man kan finne tilgivelse for hva som ligger bak en i livet, så lenge man enes om å se fremover mot noe som er langt, langt bedre.
Jeg skulle i hvert fall ønske at noen hadde klart å overbevise meg om at vi kunne være sikker på noe av det ovenfor. Da kunne jeg, og mange andre, slappet av, og med god samvittighet kunne sluttet å rope at man må elske begge partene involvert. Vi kunne gitt opp kampen på vegne av de millionene med verdifulle menneskene – like verdifulle som deg og meg – som årlig mister livet som følge av at fordummende slagord, sosialt press og irrasjonelle ideologier har fått ta bolig blant makthaverne. Det er en grov urettferdighet. Du skal lete lenge etter å finne noe grovere.
PS: Noen vil kanskje si seg uenig i premiss 1 ovenfor om at det alltid er galt å med intensjon ta livet av et uskyldig menneske. Kanskje noen tenker at dersom vi får valget om å ta livet av en uskyldig person for å redde 100 andre, burde vi gjøre det. Muligens for å redde fem andre også. Og kanskje for å redde bare to? Dette er problematisk av en rekke grunner, men la oss godta det nå for argumentets del. Om vi legger til side den promilleandelen av norske mødre som faktisk risikerer livet sitt, kan vi heller fokusere på hva den overveldende andelen som gjenstår risikerer. De risikerer nok en rekke ting – fra karriere og komfort, til selv økt fattigdom og større fysiske og psykiske vansker, men om dette ikke kan være er grunner til å ta livet av Beate på 23 år, må du igjen demonstrere at du kan være sikker på hva den moralsk relevante forskjellen mellom Beate og fosteret er.
Du kan gå en annen vei, og si at abort vil skje uansett, slik at det er bedre med legale aborter enn illegale aborter. Dette er en utbredt påstand, men den er også helt absurd. Den ligner mest på en gisselsituasjon, hvor noen truer med å ta livet av gislene ulovlig dersom det ikke legaliseres, slik at det kan gjøres lovlig. Legalisering senker dessuten aborttallene, sies det. Det finnes gode grunner til å betvile det, men uansett forutsetter dette en primitiv, konsekvensetisk tankegang, hvor vi tillater å forsøple vår integritet fordi vi tror at det kommer noen gode konsekvenser ut av det. Ethvert rasjonelt, godt menneske burde imidlertid avvise konsekvensetikk.
Da er det bedre at vi heller forsøker å skape en kultur av integritet, nestekjærlighet og klar tenkning rundt spørsmål som dette, som vil ha en større betydning i flere generasjoner, snarere enn å bukke under for gisseltakernes krav.
Legg gjerne igjen en kommentar under, om du ønsker å protestere, stille spørsmål eller har forslag for å forbedre dette innlegget.
Interessant.
Hei DJ.
Muligens betyr ikke min kommentar så mye, men jeg kan likevel ikke la være: DETTE ER DET MEST SANNFERDIGE FILOSOFISK -MORALSKE FORSVAR FOR DET TIDLIGE LIV JEG HAR LEST. Du kjenner din egen styrke.. flott ! Norge trenger så sterke og tydelige stemmer. Fortsett med å være et vitnesbyrd i en debatt der twitters og en-øyde Facebook meldinger ødelegger for den tydelige sakligheten.
Prøv å levere ditt sterke anti-abortforsvar i alle retninger, som Klassekampen, HEF’s blad, de kristne avisene etc. DETTE ER ELKSTREMT VIKTIG I EN TID DER IDEOLOGIER OG ÅNDSKAMP synes å gå ihop mot Livet, Sannheten og en fungerende og fri tro på en levende GUD. Hilsen Ingar
Hei!
Jeg tilhører pro-choice-siden i abortdebatten, og jeg tror det er flere grunner til at jeg er uenig i din fremstilling her.
Den viktigste er nok at vi har et forskjellig syn på hva menneskeverd er:
«For Beate er et menneske med et menneskeverd. Det betyr at hun har en uendelig, ubetinget verdi, som gir henne en rett til liv. Denne retten forsvarer henne mot at noen på urettmessig vis skal kunne ta det fra henne. Det er derfor vi kan si at alle mennesker har lik verdi, selv om vi kommer i alle former og farger, med ulik struktur, etnisitet, IQ, sosial og kulturell status, økonomiske forutsetninger, legning, religion, osv. Det vil de fleste være enige i. I motstatt fall, vil mennesket ha en endelig, betinget verdi, og da er det umulig å forsvare at alle mennesker har lik verdi, men mest sannsynlig vil de sterkeste og smarteste måtte rangeres over de svakere og mindre smarte. Og heldigvis vil veldig få blant oss si noe slikt.»
Såvidt jeg forstår så begrunner du menneskeverdet enten med at det kan filosofisk utledes, eller at det er gitt fordi Gud finnes og har gitt oss menneskeverdet. Her er vi diametralt uenige. Jeg ser ikke holdepunkter for at Gud finnes, og finner en filosofisk begrunnelse som tvilsom. Mitt syn er at menneskeverdet ikke er selvinnlysende eller ubestridelig, men at det er forutsatt av at vi som samfunn bestemmer oss for å forholde oss til menneskeverdet som ukrenkelig. Historisk har menneskeverdet hatt svake kår, og vitenskapelig er det ingenting som tilsier at det å være menneske har mer verdi enn å være et dyr eller en plante, eller en stein. Med andre ord; menneskeverd er et sosiologisk valg – et pragmatisk et sådan, fordi å velge å forholde oss til menneskeverdet som ukrenkelig er fordelaktig for oss alle.
Konsekvensen av at det er et sosiologisk valg er at det at noe er et liv, ikke er et trumfaktig argument som setter alle andre hensyn til side, slik det ofte blir fremstilt på pro-life-siden. Og dette gjenspeiles også i andre deler av samfunnet. Se for deg en gammel mann der demensen har tatt siste rest av personlighet, kognisjon og orienteringsevne, som får mat i sonde og har permanent kateter og trykksår og smerter pga spredende kreft. Når denne personen kommer inn på sykehuset pga lungebetennelse, er det riktig å legge han på respirator når respirasjonsmusklene er utslitt? For pro-life-siden må svaret her være ja. For en mer pragmatisk holdning er svaret nei – og dette reflekteres i det at et av de viktigste spørsmålene i situasjoner der mennesker med alvorlige sykdommer innlegges på sykehuset er om personen skal settes på HLR-minus eller respirator-minus. Det er en erkjennelse av at det ER en forskjell mellom liv, selv om jeg er enig i at menneskeverdet er det samme.
Hvilken betydning har dette for abort-spørsmålet? Jeg tror at man er nødt til å ta med pragmatiske hensyn for å få et fullverdig syn på abortdebatten. Å sette et forbud mot abort betyr at man dømmer kvinner i alle aldre og med alle utfordringer til å gå gjennom et langt og ofte sykdomsliknende svangerskap, en potensielt farlig fødsel og post partum-periode (post partum-depresjon og -psykose er veldig farlige tilstander) og deretter, i den overskyggende store andelen av forløpet, til minst 18 år med oppdragelse, bekymringer og frustrasjon (nattevåk er IKKE en stor bekymring, men om barnet er sykt, eller får ulike utfordringer som rusproblemer eller psykiske problemer, så er det potensielt veldig store bekymringer). Ja, det vil for mange være mye glede, men man kan ikke se bort fra at det er en stor andel som ikke ønsker å ha barn. Og da synes jeg det er ganske nedlatende og smålig å avfeie deres syn på fremtiden med et barn de ikke ønsker ved å vise til at liv er liv og at fosteret har et ukrenkelig menneskeverd, eller, enda verre, ved å si «dette skulle du tenkt på før du hadde sex, du må ta konsekvensen av dine handlinger».
Dette er min hovedinnvending til innlegget ditt. Jeg kunne gått inn på flere ting, men skal nøye meg med et par ting til:
1: Det er åpenbare forskjeller på et foster i første trimester og en kvinne på 25 år. Du nevner foreldrenes bry, men å sammenlikne foreldrenes bry hos en autonom 25 år gammel kvinne som de faktisk kan kutte ut av livene sine med et foster som bor inne i magen og deler blodforsyning forkludrer et vanskelig spørsmål.
2: Et foster er avhengig av sin mor på en fundamentalt annen måte enn en nyfødt baby. Uten moren dør fosteret før det har utviklet lungene. Uten moren dør ikke den nyfødte babyen hvis babyen plasseres hos adoptivforeldre eller i barnehjem, noe som gjøres der moren ikke er i stand til å ta vare på barnet pga f eks rusproblemer.
3: Absolutt sikkerhet i slike spørsmål er umulig, og å sammenlikne det med situasjoner der en kan være helt sikker (som i eksemplene med hus som rives og rådyrjakt) er et debattmessig triks som jeg egentlig finner ganske uredelig. Hvis man er skråsikker i slike spørsmål mener jeg man ikke har tenkt grundig nok gjennom argumentene på begge sider, og tvil er derfor fornuftig, og ikke noe som skal brukes til å guilt-trippe en person til å lande på en konklusjon. Det blir litt som når man i retten misbruker utsagnet «uskyldig til det motsatte er bevist» eller «all rimelig tvil» til å bruke den lille tvilen som så å si alltid finnes i en sak til å frikjenne en person som etter all sannsynlighet er skyldig.
Selv om vi er uenige synes jeg du er en god representant for pro-life-siden, med mer gjennomtenkte begrunnelser enn majoriteten. Jeg tror vi kan være enige om at det er viktig å legge til rette for at vordende foreldre får den hjelpen de trenger til å ta vare på uønskede eller uventede barn, slik at de kan ta reelle valg i vanskelige situasjoner. Og jeg tror også vi er enige i at menneskeverd er viktig å kjempe for.