Hva burde vi lære barna?

Anders Torp fortsetter sitt regelmessige oppgjør med sin egen fundamentalistiske oppdragelse. Man kan ha all mulig sympati med hans vonde oppvekstvilkår og rette ditto kritikk mot faren. Men når oppgjøret alltid skal tas i full offentlighet, kan man jo lure på om relevansen er helt overførbar.

Denne gangen ønsker Torp å bestemme over hva som skal være tillatt å lære til barna, for å luke vekk kjetteri fra neste generasjon til hans egne oppfatninger om sann ortodoksi, og for å komme dit har han fortolket ord som «religionsfrihet» på en splitter ny måte. Da kan man jo lure på hvor det vil stoppe hen.

Men jeg lurer på om Torp ønsker barn oppdratt i henhold til en naturalistisk (ateistisk) virkelighetsforståelse? Hvordan ville det sett ut?

Les også:
Kristen eller sekulær oppdragelse?

Vi burde lære barna å velge gode liv, men ikke egentlig, siden det ikke eksisterer noen størrelse som samsvarer med «godhet» utenfor våre egne hoder, og alt innhold i ordet «gode» i «gode liv», bare er noe vi skaper selv i henhold til våre emosjonelle disposisjoner, og derfor kan være hva som helst.

By breaking one main concept out of it, the faith in God, one breaks the whole: nothing necessary remains in one’s hands. (…) When the English actually believe that they know ‘intuitively’ what is good and evil, when they therefore suppose that they no longer require Christianity as the guarantee of morality, we merely witness the effects of the dominion of the Christian value judgment and an expression of the strength and depth of this dominion: such that the origin of English morality has been forgotten, such that the very conditional character of its right to existence is no longer felt. For the English, morality is not yet a problem.

– Friedrich Nietzsche

Vi burde lære barna å velge sanne liv, men ikke egentlig, siden sannhet ikke er noe bestemt uavhengig av oss, men det eksisterer bare våre individuelle perspektiv, men ikke et «noe» som samsvarer med noen virkelighet utenfor våre egne sinn.

Vi burde lære barna å velge meningsfulle liv, men ikke egentlig, siden mening ikke er kan være noe iboende til naturen vi lever i, men i beste fall kan de skape en slags form for «mening» på egen hånd, men det vil heller ikke kunne samsvare med virkeligheten for øvrig, og er i beste fall en form for fantasi.

Vi burde lære barna at kjærlighet er veien, men ikke egentlig, siden kjærlighet utelukkende er hva vi kaller de opplevelsene vi kjenner på når visse kjemikalier utskilles i kroppen vår, som igjen er resultatet av at vi er utviklet til å skaffe oss maker, holde fast ved dem, samle en gruppe med noen beskyttende mennesker rundt oss, og spre genene våre.

Vi burde lære barna å bruke fornuften, men ikke egentlig, siden det ikke eksisterer et «Logos» der ute, som sikrer at universet er ordnet på en fornuftig måte, og at kjemikaliene som fungerer i nervecellene våre på ingen måte er et «noe» som kan gripe omkring et «noe» som er «der ute», og ikke er utviklet etter andre formål enn å være rene overlevelses- og genspredningsmaskiner, hvor selv primitive konsepter om fornuft og sannhet er fullstendig underordnet og instrumentelle til overlevelse og reproduksjon.

Vi burde lære barna å leve for de svake, men ikke egentlig, siden mennesket ikke bærer noen iboende verdi, men mennesker har ulik fysisk, psykisk, kulturell, økonomisk og sosial status, og det er ingenting som tilsier at vi ikke skal rangere mennesker på den måten. Vi kan i beste fall etablere samfunn med ikke-aggresjons-pakter, i håp om at dem sterkere enn oss ikke skal skade oss for en stund, men det er heller ingenting som tilsier at vi ikke skal bryte den når vi selv kan tjene på det.

Vi burde lære barna å kjempe for rettferdighet, men ikke egentlig, siden det ikke eksisterer noen størrelse uavhengig av oss som bestemmer hva rettferdighet er. Det eksisterer ikke noen kosmisk balanse, som vil sikre at godhet belønnes og ondskap utslettes til syvende og sist.
Vi burde lære barna å velge, men ikke egentlig, siden konseptet om et «valg» ikke gir stor mening i et univers hvor naturlovene er noe som eksisterer fastbestemt og uavhengig av oss, og behandler mennesker og steinras på lik linje, slik at våre egne «valg» ikke kan forandre en tøddel på historiens forløp uansett.

Vi burde lære barna om håp, men ikke egentlig, siden det eneste vi kan love dem, er at livet vil bestå av vekslende innslag med flyktige opplevelser av lykke og lidelse, hvor ingenting av det de gjør vil spille noen rolle i det store bildet, men vil fortsette å pågå til det avløses av død og evig mørke.

We can also regard our life as a uselessly disturbing episode in the blissful repose of nothingness. At all events even the man who has fared tolerably well, becomes more clearly aware, the longer he lives, that life on the whole is a disappointment, nay a cheat, in other words, bears the character of a great mystification or even a fraud.

– Arthur Schopenhauer

Det kan skape ødelagte sinn det. De svakeste i samfunnet har jo ikke samme utgangspunkt som voksne til å håndtere slike angstfulle eksistensielle aspekter.

Vi burde lære barna, men hvorfor det, om ikke det eksisterer et sett med egenskaper til denne virkeligheten, som gjør at vi har noe å lære bort, og noen grunn til å lære bort.

Vi burde lære, men for å lære må vi først eksistere, og vi har nå ingen virkelighetsforståelse som kan gjøre tilstrekkelig rede for det.

Og at eneste grunn til at enkelte norske ateister tror noe annet, er fordi de fortsatt i det store og det hele tenker som norske protestanter, om enn noe forvirret.

(Eventuelt kan vi forsøke å ikke karikere motstridende virkelighetsforståelser pga. isolerte påstander, og snarere forsøke å finne frem til hvilken av dem som er den som samsvarer best med virkeligheten vi alle erfarerer og lærer om.)