Hvorfor trenger vi religiøs filosofi for å skape gode samfunn? Jo, fordi sekularitet aldri i seg selv kan levere løsninger.
There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.
– G.K. ChestertonLiberalism is the only meta-narrative that has convinced the world that it is not a meta-narrative.
– Alasdair MacIntyre
Jeg oppdaget nylig en glitrende tekst om sekularitet av Stanley Fish i NY Times, som ville vært en god realitetsorientering til brorparten av de norske debattene. Denne «sekulære fornuften» mange henviser til, finnes nemlig ikke. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.
Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.
Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi?
«Sekulær fornuft» hjelper oss ikke videre, fordi det ikke finnes noe slikt som kan gi oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle tokens av «god» eller «rettferdig».
For å være fornuftige, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.
Da er det kanskje ikke så rart at «kristne verdier» forsøkes involvert i disse dager for å gi innhold til «norske verdier». Dette kan selvfølgelig kritiseres, men det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet. Vi kan vitse om fæle anekdoter av slemme kristne i historien og bibelvers som virker å fremme en grusom moral, og late som at slikt kan regnes som et argument, men vi kan ikke bortforklare at vårt eget tankesett er nedsenket i en tusen år gammel arv fra generasjon til generasjon, som i sin tid videreutviklet det beste fra tanketradisjonene som gikk forut for den. Samt at alt vi har lært oss å sette pris på, vanskelig lar seg rasjonelt forsvare uten fundamentet.
Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.
Hvorfor det?
Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er merkomplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?
I hvert fall historisk sett, er det vanskelig å komme utenom at denne tanken er avledet fra den revolusjonære jødisk-kristne ideen om at alle mennesker er skapt like i Guds bilde. Vi har vokst opp med dette, så det er vanskelig for oss å helt forstå hvor revolusjonært dette var i sin egen samtid. Filosofen David Bentley Hart skriver overbevisende om at tanken om menneskets ukrenkelige verdi var en sjeldenhet før kristendommen gjorde sitt inntog i historien.
Når vi skal besvare spørsmål om hvem vi er, i møte med en tykk tanketradisjon (islam), trenger vi selv noe tykkere å appellere enn disse abstrakte størrelsene «fornuft», «vitenskapelighet», «opplysning», «humanisme» eller «medmenneskelighet», som om disse skulle ha noe reelt innhold alene utenfor en større tanketradisjon. Disse kastes ofte rundt som floskler av personer som først og fremst ønsker å smykke seg med slike prydord, men som oftest ikke er i stand til å forstå det mer fundamentale bak dem. I Fish’ tekst, skriver han:
It is not, Smith tells us, that secular reason can’t do the job (of identifying ultimate meanings and values) we need religion to do; it’s worse; secular reason can’t do its own self-assigned job — of describing the world in ways that allow us to move forward in our projects — without importing, but not acknowledging, the very perspectives it pushes away in disdain.
Vi kan si at vi skal bruke fornuften, informert av vår beste vitenskapelige kunnskap, til å finne gode løsninger for oss alle. Men det er et lite innovativt forslag. Det er en arv som har vært forsøkt i tusenvis av år allerede, knapt berørt av den såkalte opplysningstiden. Så hva i alle dager skulle så denne fornuften være, uten en tykk tanketradisjon som fundament for oss å tenke fra?
Fornuft er aldri en isolert størrelse, som først ble hentet frem av opplysningstid eller annen mytologi. Fornuft er alltid fornuft-fra. Fornuft er alltid fornuft-fra-et-fundament – fra en tykk tradisjon.
Ja, hvordan kan tilfeldige akkumulasjoner av fundamentalpartikler finne sammen til å utgjøre såkalte «mennesker» en stakket stund, besitte en slags fornuft, ha et slags konsept om hva som er sant, godt og ønskelig, og hvorfor skal disse anstrenge seg stort for å bry seg om hverandre, innenfor tidsrommet av et lite hårsbredd i kosmisk perspektiv?
Og hvis vi er mer enn bare det – hva er så et menneske? Og hva er disse samlingene med mennesker som vi kaller samfunn? Sånn egentlig?
Nevertheless, Smith observes, the self-impoverished discourse of secular reason does in fact produce judgments, formulate and defend agendas, and speak in a normative vocabulary. How is this managed? By “smuggling,” Smith answers.
. . . the secular vocabulary within which public discourse is constrained today is insufficient to convey our full set of normative convictions and commitments. We manage to debate normative matters anyway — but only by smuggling in notions that are formally inadmissible, and hence that cannot be openly acknowledged or adverted to.
Og kanskje det ville blitt mindre av den mest tåpelige «religionskritikken» i norske aviser med et slikt perspektiv? Det er lov å drømme.
But no matter who delivers the lesson, its implication is clear. Insofar as modern liberal discourse rests on a distinction between reasons that emerge in the course of disinterested observation — secular reasons — and reasons that flow from a prior metaphysical commitment, it hasn’t got a leg to stand on.
Som så ofte ellers, har Chesterton sagt dette bedre og mer elegant før. Nærmere bestemt i boka Heretics fra 1905.
Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about ‘liberty’; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about ‘education’; that is a dodge to avoid discussing what is good.
The modern man says, ‘Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.’ This is, logically rendered, ‘Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.’
He says, ‘Away with your old moral formulae; I am for progress.’ This, logically stated, means, ‘Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.’
He says, ‘Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.’ This, clearly expressed, means, ‘We cannot decide what is good, but let us give it to our children.’
– G.K. Chesterton