Vi mennesker er flinke til å leve med blikket godt festet inn mot fremtiden. Aktivitetene våre her og nå er ofte rettet mot mål og opplevelser vi ønsker å ha der fremme. Men hva drømmer vi om å oppnå? Kanskje vi kan eksperimentere oss frem til svaret.
Ønsker du å ende opp med drømmedama/-mannen? Spille spiss på Barca og avgjøre Champions League-finalen? Rocke på en scene foran 80.000 hylende fans på Wembley? Spille hovedrollen i den nye storfilmen som vil vinne fire Oscar-priser? La oss være ærlige. Mange av drømmene våre vil vi aldri oppnå. Ofte mangler vi de nødvendige talentene, omstendighetene er ikke alltid slik vi ønsker, eller det kan være vanskelig å forutsi hvordan andre mennesker vil oppføre seg.
Men se for deg at du er koblet til en maskin som gir deg muligheten til å oppleve akkurat det du ønsker. Alt du ser, føler, hører, smaker og lukter, vil oppleves som helt virkelig. Alt du begjærer, vil du kunne få i neste sekund. Vil du ønske å koble deg på? Vil du ønske å koble deg av igjen, eller bare forbli der for resten av livet? Er du moralsk forpliktet til å koble deg av, eller skylder du heller å forbli påkoblet? Hvorfor vil du ønske å streve i det «virkelige livet», fylt med oppturer og nedturer, hvor det som oftest ikke ender opp slik du skulle ønske, når du kan oppnå alt umiddelbart i en virtuell verden? Det er kanskje ikke «ekte», men hvorfor skal vi bry oss om det?
Dette er kjernen av tankeeksperimentet «Opplevelsesmaskinen», som filosofen Robert Nozick beskriver i Anarcy, State and Utopia fra 1974. Her ber han oss først om å velge for to år om gangen. Etter to år får vi komme ut av maskinen, i ti minutter eller ti timer, og kan velge om vi ønsker å gå tilbake inn i maskinen. Deretter ber han oss om å velge for resten av livet. For hva annet finnes det i livet, spør han, enn hvordan det oppleves «fra innsiden»?
Mens du er i maskinen, vil du ikke vite det selv. Du mister alle minner om en utenforverden. Og la oss for enkelhets skyld si at alle andre mennesker vil ha tilgang til den samme maskinen, slik at du i tillegg slipper å tenke på forpliktelser du har til eksempelvis familie og venner.
Hva ville du svart?
Et avslørende eksperiment
Jeg kommer ofte tilbake til scenarioet over, nettopp fordi det er så uhyre interessant å forestille seg, og forteller veldig mye om hva vi tenker om meningen med livet.
Nozick formulerte i utgangspunktet eksperimentet som et argument mot en mer hedonistisk etikk, mot dem som hevder at det høyeste godet i livet er nytelse og gode opplevelser, mens den verste ondet er smerte. For dem vil vi dermed faktisk ha en moralsk forpliktelse for å maksimere nytelse og minimere smerte i livene våre. Om hedonistene har rett, ville jo en slik maskin vært det absolutt beste vi kunne tenkt oss. Det ville vært himmelen.
Filosofer bruker ofte tankeeksperimenter på samme måte som fysikere bruker empiriske forsøk under kontrollerte forhold. Man isolerer ut akkurat den tingen man ønsker å studere, og rydder unna resten av en komplisert virkelighet for en stakket stund.
Legg til side alle spekulasjoner om hvorvidt dette i det hele tatt er mulig, hvorvidt vi faktisk er i en slik maskin nå, osv. Dette tankeeksperimentet får oss til å tenke over verdi. Hva verdsetter vi, og hva er det vi ønsker å utrette med livene våre?
Da jeg luftet dette for 15 høyst oppegående unge mennesker på sist Filosofikveld, var det ingen som kunne tenke seg å koble på for resten av livet, og bare en person vurderte å prøve ut maskinen i to år. Men hvorfor det? Er vi bare irrasjonelle som ikke velger den? Er vi så redd for det ukjente at vi heller er villige til å velge status quo og forbli i våre harde realiteter?
Men Nozick tror ikke at folk flest ville valgt å koble seg på. Han gir tre forslag til hvorfor:
- Vi ønsker å gjøre visse ting, ikke bare ha opplevelsen av å gjøre dem. Snarere ønsker vi opplevelsene av å gjøre dem, som en følge at vi gjør dem.
- Vi ønsker å være på en bestemt måte, ikke bare opplevelsen av å være slik. Å plugge seg inn i en maskin, vil nærmest være som en form for selvmord, mener Nozick
- Vi ønsker å være i kontakt med virkeligheten, snarere enn bare en menneskeskapt simulasjon.
Nozick var trolig ingen bekjennende kristen, men forslagene hans gir god gjenklang til en kristen virkelighetsforståelse. Om man er en hedonist, er det vanskelig å se hvilke gode grunner man skulle ha for å ikke ønske å forbli i en slik maskin for resten av livet. Men for andre, som kristne, er det langt viktigere å være knyttet på Guds store virkelighet, og ikke bare være fanget av en skiftende tidsånd eller de menneskeskapte fantasiene vi klarer å forestille oss på egen hånd.
En oppskrift på ulykke
Som Nozick og Aquinas er enige om, er det et alvorlig feilsteg å forveksle nytelse med lykke. Det er faktisk så alvorlig at den vil hindre deg fra å kunne oppnå lykke. En mer klassisk forståelse av lykke, som vi finner hos tenkere som Aristoteles og Aquinas, er nemlig vår evne til å leve etter det gode. Det er å utvikle en god karakter. Det er å bli den beste mulige versjonen av deg selv. Det er å leve ut potensialet med livet ditt. Det er ikke å løpe etter neste hendelse som kan utløse en kortvarig utskillelse av kjemikalier i kroppen din og gi deg en slags opplevelse av nytelse, for nytelsens egen del. Hvilket er hvorfor personer som lever på den måten heller aldri vil bli lykkelige, og aldri kan bli lykkelige.
Det ville naturligvis vært rart om det å være lykkelig ikke hadde noe med nytelse eller glede å gjøre. En person som har utviklet en god karakter, finner gjerne glede i å hjelpe andre, lære mer om virkeligheten, bruke kreativiteten sin, være generøs, benytte talentene sine, være en god venn, oppfostre en stødig familie, være religiøs og bidra i den lokale menigheten, osv. Det er høyst naturlig at en lykkelig person opplever mye glede. Men denne personen søker ikke gledesopplevelsen først, men opplevelsen følger på den karakteren man ønsker å ha, og de prosjektene man ønsker å jobbe mot.
Hør mer om denne tankerekken i denne noe ambisiøse podkastepisoden:
For Aquinas tilsvarer lykke å inneha visse goder. Hva som er faktiske goder for deg, bestemmes av din teleologisk ordnede natur. Din evne til å oppnå goder i samsvar med din natur, avgjør hvor lykkelig du vil være. Dette kan høres komplisert ut, men bunnprinsippet er ganske enkelt:
Mot målet
Teleologisk kommer fra ordet telos, som betyr mål. Et øye er rettet mot å se, et øre er rettet mot å høre, et intellekt er rettet mot å kjenne sannhet, et frø er rettet mot å bli en plante, en plante er rettet mot å springe ut og leve ut sitt fulle potensial, eksempelvis ved å utøve fotosyntese, bære frukter, e.l. Alle naturlige ting utviser en slik teleologi. Og slik eksempelvis Philippa Foot argumenterer godt for, er det da naivt å tro at vi mennesker er et unntak.
For på samme måte er vi som mennesker også «rettet mot» noe. Du har en «rettethet» etter å utøve dine generelle egenskaper som menneske og dine individuelle talenter som individ. Det som særtegner mennesker, og skiller oss fra alt annet i dette skaperverket som vi kjenner til, er at vi har intellekt og vilje. Vi har derfor en rettethet mot å bruke disse på en best mulig måte.
Men noen goder er naturligvis høyere og viktigere enn andre. Det er derfor en blind person kan være lykkelig, mens en med synet i behold kan være dypt ulykkelig. En døvblind, dydig person lever ut sitt telos langt bedre enn hedonist med alle sanseorganer i funksjon. Vi er kalt til å kjenne sannhet, til å kjenne godhet, til å velge riktig mellom goder og onder, og til å bli en så god karakter at vi mest mulig naturlig velger riktig mellom goder og onder.
Kort fortalt. Gud har ikke bare kalt deg til opplevelser. Det er derfor virkeligheten heller ikke er strukturert slik. Vi kan tenke at en slik maskin kanskje vil være best egnet for å dyrke din egen egoisme. Men den ene personen på Filosofikveld som vurderte to år i opplevelsesmaskinen, avslørte senere at han bare ønsket å bruke de to årene på å skaffe erfaringer som kunne gjøre ham bedre egnet til å bety en forskjell for andre når han returnerte til den virkelige verdenen. Altså ønsket han ikke opplevelsene for opplevelsenes egen del, men heller som et middel mot et nobelt mål. Det virker fremdeles til å være noe i oss som gjennomskuer den late hedonismen, og gjenkjenner at vi er her på kloden for en større og mer nobel hensikt enn som så.
For først og fremst er du her på denne kloden for å være en bestemt person. Mer presist: En person som elsker Gud og elsker menneskene omkring deg. En person som derfor er…lykkelig. En person som lever mot å være den beste mulige versjonen av seg selv.
Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Matt 22,34-40
…og det oppdraget er ganske vanskelig å utøve om du sperrer deg selv inne i en maskin, skjermet fra omverdenen og menneskene omkring deg. Som Nozick beskriver det: Dersom du begår et slags selvmord.
Av nysgjerrighet: Ville du svart annerledes nå?
Så skal jeg avslutningsvis motstå fristelsen til å spekulere i hvor fint det hadde vært å ha en slik maskin for å holde hedonistene opptatt, mens resten tar oppgaven med å skape gode samfunn.
Men det kunne jo blitt ganske fint.