En av mine kjepphester, som også er en kjepphest hos en favoritt, Alasdair MacIntyre, er at det er langt vanskeligere å diskutere etikk i vår moderne verden enn vi liker å tro. Det er fordi vårt «etiske språk» har blitt drastisk utvannet, og vi ofte kommer fra radikalt ulike virkelighetsforståelser, hvor det er lite rom for overlapp hvor reelt konstruktive diskusjoner kan foregå. Men det å skjule dette, er heller ikke noe godt alternativ. Da ender vi bare opp med skinnenighet, som vil bryte sammen første gang våre etiske teorier blir satt på prøve.
Vi liker gjerne å tro at etikk er en øvelse hvor rasjonelle mennesker vil komme til enighet, om de bare kommer sammen, klargjør definisjoner, og maler ut prinsippene i henhold til visse logiske regler, slik som at dersom X er bedre enn Y, burde vi foretrekke mer av X fremfor mer av Y.
Noen har tatt dette fullt ut, slik som utilitarister, en form for konsekvensetikk, som lever i en fantasi om at alle etisk relevante størrelser kan reduseres ned til en felles «valuta», hvor vi kan regne og måle, og komme frem til at mer er bedre enn mindre.
Men så enkelt er det ikke (og ingen rasjonelle mennesker burde være en konsekvensetiker i noen meningsfull forstand). For selv ordene vi bruker i etisk diskusjon, som vi trodde vi forsto betydningen av, er ladd med tung metafysisk bagasje hele veien ned. Et eksempel på et slikt ord, er autonomi – et «pop-ord» som brukes hyppig i alle etiske og politiske journaler. Men hva autonomi egentlig betyr, er langt mer problematisk enn vi tror. Jeg håper jeg får frem det bedre i dette utdraget fra mitt kapittel i den nylanserte boka «Dødshjelp i Norden». (Les hele kapittelet her.)
Hvilken autonomi?
Det er unødvendig å overbevise moderne vestlige mennesker om at selvbestemmelse er et gode for en voksen person. Det har blitt et sentralt premiss i vår kultur. Men hvordan forstår vi, med våre nedarvede forestillinger, ord som autonomi og selvbestemmelse? Og hvor selvfølgelig er vår kulturelt betingede forståelse av dem?
Vi anser det som et gode at vi i stor grad selv kan ta avgjørelser om ting som er viktige for livene våre. Moderne politisk liberalisme er fundert på ideen om at rasjonelle mennesker kan ha velbegrunnede, rivaliserende oppfatninger om hva som er et gode, og at de derfor i størst mulig grad burde overlates til å ta slike beslutninger på egen hånd. Staten og andre institusjoner skal ikke være overformyndere. Vi ønsker altså å være autonome til å forme vår egen vei i livet, i samsvar med våre egne oppfatninger om det gode liv.
Men hva vil det si at et menneske utøver autonomi? Vårt moderne konsept om autonomi stammer fra den tyske 1700-tallsfilosofen Immanuel Kant, som kalte autonomi for «det suverene prinsippet for moral» (Copleston, 1994, s. 329-330). Men måten vi benytter begrepet på i dag, er langt fra Kants opprinnelige filosofi. Mellom Kant og oss, er det sterkt preget av et par hundre år med konkurrerende filosofiske retninger. Kants opprinnelige prosjekt var å forsøke å reetablere en universell standard for hva et gode er og for hva som utgjør gode handlinger for mennesket. Den dominerende aristoteliske etikken hadde hatt denne funksjonen, men var på Kants tid gått av moten blant store deler av den vestlige intelligentsiaen.
Autonomi som selvlovgivning
Kant foreslo at om vi skal være moralsk ansvarlige, må vi være moralsk autonome. Våre handlinger kan ikke vurderes etisk dersom vi bare lever opp til andre menneskers formeninger. Derfor må vi være selvlovgivere (Kant, 1993; Copleston, 1994). Men på samme tid er det ikke vilkårlig hvilke lover vi holder oss selv ansvarlige overfor. Viljen vår, som praktisk fornuft, kan aldri betraktes som uavhengig fra vår evne til rasjonalitet (Kant, 1993, s. 23). Ikke ethvert valg kan bli godt, bare fordi vi ønsker det. Men som rasjonelle vesener, må valgene våre sees i lys av en rasjonelt tilgjengelig morallov.
Hva som følger fra denne moralloven, er dypest sett universelt tilgjengelig kunnskap, hevdet Kant. Men denne må vi identifisere selv, og i den forstand er vi derfor autonome. Det er noe alle mennesker til alle tider kunne komme frem til, om de stilte seg de riktige spørsmålene. Dette ledet Kant frem til innflytelsesrike ideer, slik som de kategoriske imperativene, ubetinget gyldige lover for alle fornuftsvesener (Copleston, 1994).
Kant mente dessuten at selvmord, og derfor også dødshjelp, aldri kunne forsvares, siden det var irrasjonelt å ønske sin egen ikke-eksistens. Det brøt med de kategoriske imperativene, siden eksistens er den absolutte forutsetningen for ethvert oppnåelig gode for en person (Kenny, 2006).
Et århundre etter, dukket landsmannen Friedrich Nietzsche opp. Han stilte et naturlig spørsmål i møte med Kants påstand: «Hvorfor tro på en slik morallov?» Nietzsche hevdet at virkeligheten ikke kommer med slike fiks ferdige morallover. Vi må kaste av oss begrensningene av å være lenket til de tradisjonelle moralsystemene, som utelukkende var menneskeskapte, utviklet i troen på at det eksisterte noe slikt som en morallov, med gitte standarder for hva som var godt og ondt, bedre og verre. Bare da kan vi bli frie, mente Nietzsche, når vi kan skape oss selv, omfavne livskraften og det virkelige menneskelige. Vi må snarere forsøke å leve i en slags kunstnerisk utfoldelse av det fulle spekteret av våre evner.
Til forskjell fra Kant, betraktet Nietzsche viljen vår løsrevet fra påstanden om at vi er fornuftsvesener som vurderer i henhold til gitte etiske kategorier. Det er verdt å merke seg at Nietzsche karakteriserer selvmordet i langt mer positive ordelag enn Kant:
Den syke er en parasitt på samfunnet. I en viss forstand er det uanstendig å leve videre. (…) Å dø på en stolt måte, når det ikke lenger er mulig å leve på en stolt måte. Døden, valgt av egen fri vilje, døden til rett tid, med klarhet og glede, fullendt blant barn og avkom: slik at en virkelig avskjed fortsatt er mulig, hvor den som tar avskjed, fortsatt er der, likeledes en virkelig vurdering av det oppnådde og villede, en oppsummering av livet. (2008, s. 81).
Frihet uten natur
En siste tenker verdt å trekke frem, nærmere vår egen tid, er den franske eksistensialisten Jean-Paul Sartre. Vi kan velge fritt, mente Sartre, men bare på grunn av at eksistens er forut for essens. Mens Aristoteles hadde hevdet at mennesket har en gitt natur (essens), som er bestemmende for hva som vil være rasjonelle og gode valg for et individ av vår art, påsto Sartre at dette ikke kan være sant. For at mennesket skal kunne være fritt, må vi først og fremst være skapere av vår egen essens. Vi bestemmer selv, også hva vi skal være, kontinuerlig (Sartre, 1946).
Sartre har altså radikalt forlatt Kants opprinnelige forståelse av autonomi, både som det å velge som et individ som innehar en natur som fornuftsvesen, og at vi handler i tråd med en rasjonell morallov. Personen som velger, ifølge Sartre, vil gjennom valget skape seg selv, og derved også fasiten om hva som er et godt valg for vedkommende.
Når vi eksempelvis i dødshjelpsdebatten foreslår at autonomi skal være et rådende prinsipp, er betydningen av dette altså fullstendig avhengig av hvilket autonomikonsept vi har i tankene. Om vi tenker på Kants autonomi, må det autonome valget alltid sammenholdes med en rasjonell standard (moralloven). Den avgjørende autoriteten for valget ligger etannet sted enn i menneskeviljen selv. Men det vi ofte har i tankene når vi snakker om «autonomi» i vår kultur, er formet mer av arven fra Nietzsche og Sartre, hvor autoriteten ligger hos oss alene. For et slikt autonomibegrep, er det sentrale at det er vi som velger – ikke hva vi velger. Men hva er konsekvensen om vi utformer en dødshjelpslov på det prinsippet?
Om denne versjonen av autonomiveien følges, får valget altså all nødvendig autoritet fra det enkle kriteriet av at det tilhører subjektet selv. Vi andre kan ikke bedømme valget ut fra kriterier om hvorvidt valget er godt, bedre, rasjonelt, eller noe lignende, selv om valget er å ta ens eget liv.
For en dødshjelpslov som tar et slikt autonomiprinsipp fullt ut på alvor, blir mange foreslåtte betingelser, slik som at personen må være terminalt syk eller oppleve uutholdelig lidelse, straks uholdbare begrensninger for utøvelsen av autonomi. Vi som medmennesker kan ikke uten videre tvinges til å hjelpe vedkommende i å utføre dette, men det er heller lite som hindrer oss fra å hjelpe til. Dersom det å hjelpe personen å ta sitt eget liv samsvarer med hva vi ønsker å gjøre, utøver vi likedan bare vår autonomi. Loven burde ikke ha noen autoritet til å gripe inn for å hindre eller begrense dette.
Nordiske dødshjelpstilhengere flest vil forståelig nok finne en slik lov lite attraktiv, men da bør de samtidig innrømme at de lar andre hensyn overstyre prinsippet om respekt for personens selvbestemmelse. Da er det et annet prinsipp som dypest sett begrunner, og setter grenser for, tilbudet om dødshjelp.
Referanser
Copleston, F. (1994). A History of Philosophy Volume VI. New York: Doubleday.
Kant, I. (1993). Grounding for the Metaphysics of Morals. Indianapolis: Hackett.
Kenny, A. (2006). A New History of Western Philosophy, Vol 3. New York: Oxford University Press.
Nietzsche, F. (2008). Avgudenes ragnarok – eller hvordan man filosoferer med hammeren. Oslo: Spartacus Forlag.
Sartre, J-P. (2007). Existentialism is a Humanism. New Haven: Yale University Press.