Jeg hadde æren av å bli invitert av Norges Kristne Råd i anledning «Global Uke» for å holde preken om moderne slaveri på radiogudstjeneste i NRK P1 21.11.21. Her er manuset for den:
Han som kjente hele menneskehetens natur, sa at hele universet ikke er verdt å bytte for en menneskesjel. Når et menneske er til salgs, er det intet mindre enn universets egen herre som føres frem for auksjon. Har en bit av papir, en skriftlig kontrakt, og en bunte sølvmynter, lurt deg til å tro at du er herre over Guds bilde? For en idioti.
(Min oversettelse)
Disse ordene er fra biskop Gregor av Nyssa sin fjerde preken om Forkynneren fra Det gamle testamentet. Den er kjent som historiens kanskje første fullverdige argument mot slaveri som institusjon. Det er nesten 1650 år gammelt – skrevet på 300-tallet i Caesarea – en by nord i dagens Tyrkia.
Vi kan starte med å tenke på to ting. Nr. 1: Når jeg sier ordet slaveri, vil det vokse frem en skråsikker fornemmelse i deg, om at dette er galt – at dette er ondt – et menneske kan ikke eie et annet menneske.
Men nr. 2 er også verdt å tenke på: I menneskehetens historie, virker slaveri til å ha vært regelen – ikke unntaket. Vevd inn i samfunnet, gikk det ofte langt mellom noen som i det hele tatt satte spørsmålstegn. Til alle tider – i alle typer samfunn – i alle typer kulturer, har slaveri vært en naturlig del av dagliglivet. Lenge før industrielle og teknologiske revolusjoner, var slaveri en uvurderlig kilde til billig arbeidskraft, til underholdning, og til militær makt. Flere av de største intellektuelle, som Aristoteles, argumenterte for at noen mennesker er naturlig skikket til å være slaver. For hvordan skal de ellers klare seg i samfunnet på egen hånd?
Og i en tid hvor fienden kanskje ventet noen mil unna, var det nok ikke veldig populært å foreslå at man skal kvitte seg med en sånn fordel som slaveriet var.
Det vil si: Dersom det ikke finnes en større visjon. Dersom det ikke er noe helt spesielt ved mennesket. Dersom ikke mennesker bærer en helt unik type verdighet. Noe som gjør at vi kan si at alle mennesker har lik verdi – at vi har uendelig verdi – at vi har en slags rett til frihet. For hvor kommer denne radikale ideen fra? Hva slags virkelighetsforståelse er det som rasjonelt kan rettferdiggjøre noe slik?
For rent fysisk – rent «her og nå» – er vi ulike på alle måter. Vi har ulik høyde, tyngde, farge, ulike evner, talenter og intelligens. Vi har ulik bakgrunn, ulik sosial, kulturell og økonomisk status: Vi er ulike på alle måter. Men likevel har vi en slags felles likhet – i verdi – avledet fra noe utover det som bare er «her og nå».
Jeg lar meg inspirere av at jeg kan stå i en kirketradisjon med en rekke forbilder: Personer som Gregor av Nyssa. Han var en av sin tids største intellektuelle giganter, men hadde et mot og vilje til å leve som han prekte. Og han hadde flere søsken som var likedan. Storebroren, kjent som «biskop Basilios den Store», tok medisinutdanning i Athens, reiste tilbake og brukte familiens penger på å praktisere til dem som trengte. Lenge før velferdssamfunnet, var selv tiggere, spedalske og utstøtte velkomne, og ble møtt med hvile, omsorg og et kyss fra biskopen. Jo mer knuste de var, jo mer opptatt var Basilios på å se Kristus i dem. Kanskje et av de første sykehusene vi kjenner til.
Storesøsteren, «Macrina den yngre», underviste ikke bare brødrene, men trasket langs veiene omkring Caesarea. Hun trodde, slik som brødrene, at selv det mest hjelpeløse spebarn var bærere av hele Guds bilde. Derfor, mens det i hele Antikkens verden var en utstrakt praksis av å forlate barn i store antall langs veiene – spesielt jenter – noen for å dø – andre for å plukkes opp av slavemestere – dømt til et liv i tvangsarbeid eller på bordell – tok Macrina med seg jentene hjem, og oppdro dem som om det skulle være hennes egne døtre. Kanskje et av de første barnehjemmene vi kjenner til.
For all del. Kirken har ikke alltid gjort alt riktig. Kristne har ikke alltid gjort alt riktig. Det tok altfor lang tid. Eksempelvis tok vi ikke Gregor på alvor raskt nok. Først over 1.400 år senere, fortsatte personer som William Wilberforce med å være kompromissløs i jobben, etter at han hadde en kallsopplevelse med Gud, med å avskaffe slaveriet i Storbritannia – en av slave-stormaktene. Menigheter som kvekerne og kristne som Frederik Douglass var helt sentrale i den såkalte abolisjonisme-bevegelsen, som fortsatte å kjempe for avskaffelsen av slaveri i hele den vestlige verden, gjennom 1700- og 1800-tallet.
Mange ganger har vi feilet. På Gregors tid, tenkte mange kristne at slaveri er en uting, men at en slavefri verden var umulig å skape i et samfunn som deres – først når Himmel og jord en dag skal møtes, ville hvert menneske få sin frihet og opphøyes til sin rettmessige verdighet. Andre kristne nøyet seg med å formane at slaver måtte behandles med verdighet, eller startet fond for å samle inn penger til å kjøpe fri slaver. Men den gang som nå, vet vi at det er en dårlig idé å kjøpe fri slaver. Det belønner slavehandlerne, og skaper insentiver til å finne flere.
Andre ganger har vi vært for redde for myndighetene til å si fra, og til og med vært på lag med makter som har utnyttet og satt mennesker i slaveri.
Likevel. Våre selvfølgeligheter om menneskets verdi i dag – om at vi har lik verdi – om at vi har uendelig verdi – med en rett til frihet, kommer ikke ut av ingenting. Er det noe vi lærer av å se forbi vår egen nesetipp, er det at dette på ingen måte bare er en konklusjon fra vår kalde fornuft eller evolusjonære historie.
Ifølge sekulære historikere, som Tom Holland og andre, må det forklares med den ene store variabelen mellom den gang – hvor menneskets verdi ble rangert og målt ut fra alle mulige kriterier, og vår. De kommer ut av overbevisningen – født av ideen om at alle mennesker, høy og lav, sterk og svak, rik og fattig, bærer bildet av den uendelige. Så ingen av oss, på samme måte som Gregor, Basilios og Macrina, kan se på en av «disse mine minste», uten å se Kristus selv i dem.
Dette såkornet av en filosofisk idé, ble trolig sådd, først i den jødiske Toraen, hvor Gud forteller oss i 1. Mos 26. «La oss lage mennesker i vårt bilde». Deretter med Kristus selv, og med Paulus, som skriver i Gal 3,28:
Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
Ved å dele Guds eget bilde, ga vi opp muligheten til å sette oss selv til herre over andre, som bærer det samme bildet.
I dag er det over 40 millioner slaver i verden, ifølge tall fra f.eks. FN og Verdens Arbeidsorganisasjon (ILO). Antakeligvis er det flere. Flesteparten av dem er jenter og kvinner. En fjerdedel av dem, er barn.
Du kan lese mer om det på eksempelvis Hope for Justice sine sider, men la meg bare avslutte med å fortsette fra prekenen til Gregor av Nyssa, rettet mot slavemestrene:
Du dømmer en person til slaveri, hvis natur er fri, og lager lover i opposisjon til Gud, i strid med naturretten Hans. Du utsetter en som var skapt til å være herre over kloden, som Skaperen plasserte til å forvalte den, til slaveriets byrde, og avviste Guds forskrifter.
(Min oversettelse)
Vi kan ikke hvile før jobben er avsluttet. Vi kan ikke hvile så lenge mennesker forsøker å eie andre mennesker. Vi kan ikke hvile så lenge det finnes noen som setter sin egen autoritet opp mot Guds, i å selv bestemme hva som er andre menneskers verdi.
Som Pave Frans sa i 2014: «Moderne slaveri er et åpent sår for samfunnet vårt, en pest på Kristi kropp.»
For en kristen er alle mennesker bærere av Kristus selv, skapt til frihet. Ja, vi kan skamme oss over deler av fortiden vår, men vi burde være stolte over å tilhøre en kirke med en rekke forbilder, og som forvalter dette budskapet – en kamp vi må ta videre.
Over 40 millioner mennesker. Over 40 millioner mennesker som er elsket av Gud, bærere av Hans bilde.