Mai Lene Fløysvik Hæåk og jeg er uenige om hvorvidt «What is a Woman?» burde sees. Metodene hennes understreker dessverre grunnen til at den oppleves som nødvendig.
En forkortet utgave av denne teksten ble publisert i Vårt Land 12.07.23.
Etter dokumentaren oppnådde rekordtall og ble anbefalt av enkelte norske kristenledere, fikk jeg i oppdrag å se og skrive anmeldelse. Konklusjonen min var at den burde sees, men med flere kvalifikasjoner om dokumentarskaper Matt Walsh’ sosialpornografiske metoder og håp om at norske kristne vil finne bedre måter å møte den enkelte transperson på.
Begrunnelsen er at mye innhold står seg uavhengig av filmskapernes identitet. Filmen er sjelden i å gjøre vanskelig tematikk bredt tilgjengelig. Det kan være et utgangspunkt for å dukke dypere. Man kan lese Carl Trueman, som kommer til orde på slutten av dokumentaren og er en professor med dype innsikter i det moderne problemet med å konstruere identitet. Hæåk har for øvrig rett i at noe innhold er feilaktig, lettvinte påstander trenger betydelig nyansering, og mye er latterliggjørende og inviterer oss til å be med fariseeren: «Takk Gud for at jeg ikke er som dem». Alt dette kan imidlertid sies om mange dokumentarer, som Michael Moores revolusjonerende filmer for sjangeren. Jeg tenker Moore likevel er verdt å se, all den tid den aktualiserer ideer verdt å sparre med.
En mulig inngang til en viktigere diskusjon
Intervjuobjektene i “What is a Woman?” viser også reelle eksempler på hvordan et sett med filosofiske nyvinninger fikk stort mandat i å sette agendaen i samfunnene våre, i stor grad fordi berøringsangsten vår holdt oss fra å diskutere ideene på alvor. Flere land i Vesten var overivrige i å forsøke eksperimentell, irreversibel behandling på mindreårige, før de nå tråkker på bremsene. Dette har vært en reell utfordring også i Norge, all den tid «Benestads metode» fikk gå under radaren, mens eksempelvis norske skolebøker og statskanalen ukritisk gjengir uprøvde ideer om at mennesket kan ha mange kjønn, at kjønn kan byttes ved behandling og det er bare du «som definerer kjønnet ditt». Når fikk barna eller vi presentert grunner til å tro noe av dette?
Når Hæåk er uenig i at dokumentaren burde sees, virker en hovedgrunn å være at hun mener å ha psykologisk innsikt i at Walsh er så sadistisk at han «nyter» å se eksplosjonene av «granatene» han kaster. Det kan være min anmeldelse av dokumentaren burde inneholdt mer om skaperen bak, men vurderingen var at begrenset spalteplass var bedre prioritert på substansen.
Uklok metode
Etter mitt skjønn avslører Hæåks behandling av Walsh nå og Rowling tidligere, en modus operandi som kjennetegner en lite konstruktiv kategori av kommentatorer, som omgår vanskelige tema når nysgjerrigheten på ideer taper mot fristelsen til å google personkarakteristikker og veive beskyldninger som “guilt by association”. Dette inkluderer også Walsh, som ønsker å klistre enkelte ideer fra nazister og pedofile til transaktivisters tankegods.
Sist fortalte Hæåk at Rowling kanskje ikke var «høyreekstrem» eller «transfobisk», men hun inviterte mennesker (som på veldig spekulativt vis) kunne kobles til fæle grupperinger – og dessuten kunne budskapene hennes legitimere disse miljøene. Forsøk på maktkritikk mister troverdighet når gode og dårlige poenger sauses sammen. Med nok kreativitet kan de fleste budskap legitimere de fleste miljøer, men det er begrenset hva enkeltmennesket kan holdes til ansvar for. Risikoen for motreaksjoner øker dessuten når mange nok opplever at viktige tema ikke kan behandles på en saklig måte, slik transaktivistene nå opplever i større grad.
Jeg har heller ikke stort behov for å forsvare Walsh. På samme vis som en rekke amerikanske mediepersonligheter med storparten av sin våkne tid bak en mikrofon eller tastatur, sier han mye kritikkverdig. Det er likevel verdt å merke at den som vil lære om Matt Walsh, vil forvirres av å lese Hæåk. Allerede fra hoppkanten går det galt, når hun vil skremme med at Walsh har inkludert «teokratisk fascist» i Twitter-beskrivelsen sin.
Forvirrer humor med bokstavelige påstander
Det hun beleilig nok unnlater å nevne, er at dette er en del av en sarkastisk persona Walsh har skapt, som svar til dem som kaster rundt merkelapper. Den amerikanske medieoffentligheten polariseres stadig, spesielt blant dem med for mye tid til sosiale medier, hvor saklige diskusjoner lider dårlige levekår blant inflasjonen i anklager om fascisme, kommunisme, pedofili og diverse fobier, som hagler fra både venstre og høyre.
Walsh utdyper fascisme-beskrivelsen med å foreslå at under hans diktatoriske styre vil kvinner tvinges i røde Handmaid’s Tale-kostymer. Herrer skal kles som Charles Dickens-figurer i frakk og flosshatt. Bruk av «ranch-dressing» vil straffes med henrettelse, samt bot på $50, og alle borgere vil pålegges Instagram-kontoer med bilder av åpne bibler, kaffekopper og emneknagg #GodIsAmazing.
Hæåk fremstiller det videre som et problem at Walsh har «eit smalt syn på hva kjønn er», og begrunner det med at filmen viser gutter leke med blått og jenter rosa. Det er billig skyts mot det som heller virker å være nettopp harselering med stereotypier ment å innlede tematikken. Brede kjønnsroller er nettopp et svar mot det «smale» synet på siden som mener man emulerer en kvinne ved å ta på kjole og mye sminke, eller må operere kroppen for å passe inn.
Plasserer bevisbyrden på riktig sted
Hvorvidt Walsh driver god humor eller klok politisk manøvrering, skal ikke jeg forsøke å vurdere. Men det er symptomatisk at Hæåks repeterer øvelsen som gjorde at Walsh skapte personaen i utgangspunktet. Sist, og mest alvorlig, bruker Hæåk slikt som brekkjern til å kaste skylden på høyresiden for «anti-transsaken». Det helt uten å reflektere over at det er personene som har forsøkt å fremme disse samfunnsomveltende ideene som har initiert kulturkrigen, som presenterer vagt språk med innpakkede ambisiøse påstander om virkelighetens natur, og dels beskylder naturlige motreaksjoner for å være motivert av hat eller fobi.
Det er et fiffig retorisk triks å presentere «de andre» for å være «anti» en sak, og dermed frigjøre egen side fra den åpenbare bevisbyrden. “What is a Woman?” provoserer frem dette, når den utfordrer sentrale aktiviser til å forsvare saken sin. Ja, ofte på en mistenkelig og nøye redigert måte, men bevisbyrden kan ikke ignoreres. For hittil har vi ikke fått gode grunner til å rettferdiggjøre den.