Dyktige kommunikatorer forsøker gjerne å identifisere hvilke ord som skaper positive assosiasjoner hos et publikum, for deretter å knytte dem til sitt eget budskap. Men konsepter som «menneskeverd» er avhengig av å ha mer substans.
Først publisert i Vern om livet 2/23 – organisasjonen Menneskeverds medlemsmagasin.
Du trenger ikke lese nettaviser særlig lenge for å observere dette fenomenet. Ord som «nestekjærlighet» brukes i resonnement, både for å åpne grensene for innvandring, men også for å hjelpe «der de er». Ord om «klimaansvar» kan støtte en konklusjon, både om å stenge den norske oljekrana, men også for fortsatt produksjon, slik at ikke verdens energisituasjon fører til konflikt, økte priser og påfølgende inntekter for regimer som snakker langt mindre om slike ansvar.
Det virker selvmotsigende når samme pynteord brukes til å rettferdiggjøre diametralt motstridende forslag. Langt på vei er det en innrømmelse av at politikk er en vanskelig labyrint å bevege seg gjennom. På begge sider av en uenighet, kan vi finne mennesker med motivasjon om å gjøre godt, men som er uenige i virkemidlene for å virkeliggjøre det. En overveiende fare, er at forsøk på å gjemme komplekse politiske spørsmål bak pynteord, ender opp med å vanne ut ordene og tømme dem for mening.
Iboende verdi
Det må aldri skje med «menneskeverd». En viktig kjerne i konseptet menneskeverd er den umålelige og iboende verdien hvert enkelt menneske har, bare i kraft av å være et menneske. Fra denne iboende verdien, har vi tenkt at det følger en «rett til liv», hvor det også er en av statens viktigste oppgaver å ivareta denne. Hvis vi skulle satt ned en forenklet formel, kunne vi skrevet noe slikt som:
Menneske = Umålelig verdi.
For å delta i gruppen av skapninger som deler denne verdien, holder det altså å delta i den biologiske arten «menneske». Det kreves ikke mer. Her trenger ingen å hoppe høyt nok, være smart nok, ha riktig hudfarge eller tilhøre en sosial klasse. Motsatsen er å hevde at det kreves en ytterligere variabel for å få medlemskap i gruppen av mennesker som har del i denne verdien. Da må vi utvide formelen:
Menneske + X = Umålelig verdi.
Her må altså en variabel «X» være til stede før det enkelte mennesket har oppfylt kriteriene. Flere personer har forsøkt å foreslå definisjoner til hva denne «X» kan være.
Skråplanseffekt
I debatten om dødshjelp, hører vi gjerne dette omtalt som liv med «uutholdelig lidelse» eller liv «ikke verdt å leve», som muliggjør denne politiske løsningen. Tross gode intensjoner, er det et problem at slike forslag er veldig subjektive. Det som for en person beskriver slikt, er fremmed for en annen. Her tar disse ordene plassen til en «X», og sier at selv om en person vanligvis har umålelig verdi og rett til liv, endrer dette seg dersom personen har en tilstand som kan beskrives av X.
Nederland har utformet en dødshjelpslov på førstnevnte kriterium. Når vi påstår at det her har skjedd en skråplanseffekt i praksis, mens ordlyden i loven har forblitt den samme, viser det at tolkningen av «opplevd uutholdelig lidelse» har flyttet seg, fra uutholdelig fysisk lidelse, til psykisk og kanskje også eksistensiell lidelse. I staten Oregon i USA, hvor dødshjelpspasienter oppgir grunnene til hvorfor de velger slik, står ikke smerte i høysetet, men for perioden 1998-2020 troner «tap av autonomi» (90,6%) og «frykt for tap av livskvalitet» (89,9%). Dette sier noe om at menneskelivets verdi her avhenger av kulturelt betingede forståelser om tilstrekkelig autonomi eller livskvalitet.
Hva er gode liv?
Mange avviser ideen om menneskers «umålelige verdi», men foreslår å betinge verdien til kalkulasjoner om «nytte», vår evne til å «oppfylle preferanser», eller «oppleve velbehag og unngå smerte». Toneangivende filosofer som Peter Singer skriver at mennesket først får moralsk betydning når det er selvbevisst, kan uttrykke ønsker, og at det kan være rett «å ta livet av en person som ikke selv velger å dø på grunnlag av at personen ellers vil leve et miserabelt liv», ungt eller gammelt.
Ulike vurderinger av leveverdige liv var en viktig grunn til reaksjonene da Aksel Braanen Sterri skapte debatt med en sleivete uttalelse om at Downs syndrom utgjorde eksempler på embroyer med dårlige forutsetninger for å leve gode liv, som lettere burde kunne velges bort. Sterris utgangspunkt var at diskusjon om «livskvalitet» var et bedre utgangspunkt.
Reaksjonene viser at slike syn er kontroversielle, men mer utbredt er imidlertid politikken om å tilby utstrakt fosterdiagnostisk screening, akkompagnert av Downs syndrom som selvstendig grunnlag i «sorteringsparagrafen» §2c, som fratar dem rettsvern selv etter uke 12. Både Sterri og norsk politikk uttrykker her ønsket om å inkludere en «X» i å diskriminere mellom menneskers verdi.
Menneskeverdstenkning kan være vanskelig å forsvare. Det lar seg ikke tilpasse alle etiske systemer og står i skarp motsetning til enkelte politiske løsninger, selv blant noen som ønsker å trykke det som pynteord til sitt bryst.
Men samtidig er det et av våre viktigste bolverk for å verne om alle typer mennesker i en kompleks verden. Alternativene er langt verre. Verdenshistoriens mørkeste øyeblikk er full av eksempler på hvordan en «X» kan skape grufulle situasjoner, når mektige personer ønsker å inkludere en definisjon på hvem de ønsker å utdefinere.