Først publisert i Mentsch Magazine 1/20.
Når man leser til eksamen skjer noe forunderlig: Alle aktiviteter blir plutselig interessante – alle andre aktiviteter enn eksamenslesing. Alt fra å binge serier til den mest møysommelige vårrengjøring. Altså alle aktiviteter som får tankene vekk fra det vi egentlig burde ha gjort. Hvorfor? Vi vil nok slippe å føle på presset for å prestere. Vi vil unngå å få dårlig samvittighet for å velge bort fornuftige aktiviteter – aktivitet som kaster av seg, det være seg i form av fremtidig studieopptak, jobb eller i hvert fall noe utover de neste flyktige, lettsinnede øyeblikkene vi heller tilbringer på Netflix eller YouTube. «Prokrastinering» heter det visst på fint.
Men hva om livet generelt ligner denne eksamenstiden, og vi alltid er på leting etter avledninger? Og hva er det i så fall vi ønsker å bli avledet fra?
Den utålige hvile
Menneskets naturlige tilstand er uro, hevdet den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal. Han observerte sine medborgere på midten av 1600-tallet, beskrevet i Tanker (1670):
Det finnes ikke noe så utålelig som å være i hel hvile – uten lidenskaper, uten forretninger, uten atspredelse, uten noe å gjøre. Da føler mennesket at det er hjelpeløst, utilstrekkelig, avhengig, avmektig, tomt. Og straks bryter frem av dypet i dets sjel kjedsomhet, mørke, tungsinn, sorg, ergrelse, fortvilelse.
Hvorfor er det slik? Det å være i stillhet gir oss gjerne anledning til å utforske vårt indre liv, anledning til å møte og endog konfrontere oss selv – med alle våre styrker og svakheter, håp og bekymringer. Men om vi ikke opplever at det skjer noen utvikling som følge av denne utforskningen og konfrontasjonen – altså en opplevelse av at stillheten er meningsfylt – kan stillheten bli forferdelig slitsom i lengden.
Og dersom stillhet sliter oss ut, ender vi opp med å dytte stillheten ut til ytterkantene av livene våre.
Kvalmen
Du og jeg er mennesker. Og da vi ble født var det som om vi ble kastet inn i verden – en verden vi aldri spurte om å bli kastet inn i. Vi er som seilere, motvillig plassert i en jolle og sendt ut på et åpent, stormende hav. Når vi faktisk dveler ved dette faktum, kan livet fremstå absurd. Vi må nok gi opp håpet om fullt og helt å forstå tilstanden vi befinner oss i, som bevisste vesener – men vi kan og bør gjøre jobben forbundet med å se oss rundt, med å navigere jolla så godt som vi kan.
I novellen La náusea (1938) skildrer Jean-Paul Sartre en ung, motløs student som ga opp sitt store litterære prosjekt i ren kjedsomhet, og plutselig står igjen uten noen tydelige mål å etterstrebe. Da kjenner han på en overveldende kvalme over sin egen vilkårlighet. Han har plutselig anledning til å stoppe opp og observere tingene omkring ham. Hvorfor eksisterer disse tingene? Deres helt tilfeldige eksistens konfronterer han med hans egen. Det er ingen mening med at vi er bevisste vesener. Vi er et forunderlig avvik i universets forløp. Novellen ender overraskende nok på optimistisk vis, hvor hovedpersonen overvinner den eksistensielle kvalmen ved å lytte på en sang – en afro-amerikansk jazzlåt.
Kjenner vi Sartre – eller oss selv – er det imidlertid ingen grunn til å tro at denne jazzlåten vil fungere som et evigvarig eksistensielt opium. Etter hvert må man ha flere doser, av jazz eller noe annet. Og det har alltid vært et marked for dem som greier å finne nye former for eksistensielt opium ettersom det alltid har vært etterspørsel etter å tåkelegge stillheten. Vår tid er intet unntak.
Sekularismens meningsløshet
I dag diskuteres blant annet sekstimersdag og borgerlønn. Nå kan vi dessuten kanskje se konturene av et samfunn der maskinene utfører mye av arbeidet som vi gjør i dag.
Da kan vi kanskje omsider gjøre det vi synes er gøy.
Hvem ønsker vel ikke mer tid til å gjøre mer av det man virkelig synes er gøy? Til å male? Til å spille? Til å skrive? Til å fiske?
Men i et samfunn der arbeidet blir stadig mindre viktig er ikke det gøye bare underholdning, altså tidsfordriv. Det blir en ny måte å betrakte livet på. En egen ontologi – altså en virkelighetsforståelse.
Hva er verdig vår oppmerksomhet? Om familien vår blir forsørget uansett? Om bedriften når målene sine på egen hånd? Om samfunnet klarer seg fint uten oss? Hva skal vi gjøre da? Underholdningsverdi vil stå høyt i kurs. For hva skal vi eller oppta livene våre med? Men med disse spørsmålene kommer også en slags uro, en uro for å være til overs. Pascal forteller videre:
Av og til har jeg satt meg til å tenke over menneskenes uro. De utsetter seg for farer og smerter ved hoffet, i krigen. De har så mange tretter og lidenskaper, gjør så mangfoldige dristige og ofte dårlige tiltak. Og jeg har spurt: Hvor kommer dette fra? Da er jeg kommet til det at menneskenes ulykke kommer av én eneste ting, nemlig at de ikke kan bli i ro, i sitt kammer.
Hvis en har nok å leve av, og han så kjente den kunst å være glad hjemme, ville han ikke gå ut av sitt hus for å reise på sjøen eller være med i en beleiring. Hvis det var mulig for en å leve rolig i sin by, ville han ikke betale store penger for å få en offiserpost, som så mange gjør. Man går ikke ut til snakkelag eller spill av noen annen grunn enn fordi man ikke kan finne noen glede ved å være for seg selv.
Det er ingen overraskelse at behovet for en viss type underholdning korrelerer med graden av sekularisering. Behovet for underholdningen skyldes nemlig et annet, underliggende behov: å unngå følelsen av meningsløshet. Og følelsen av meningsløshet frembringes av sekularismen. For mening er ikke noe vi mennesker bare kan suge ut av eget bryst, det er noe som må være gitt oss, som må være iboende naturen vi lever i. Og dersom mening er iboende naturen, må meningens kilde transcendere naturen selv.
Kan mening være fantasi?
Hvorfor kan vi ikke forsøke å redde oss i land med banaliteter om at vi er «frie til å skape vår egen mening»? Vi kan – men dette er nihilisme, tilsatt en liten livsløgn. Mening som skapes fullt og helt av oss selv, uten bolig i virkeligheten omkring oss, er egentlig ren fantasi. Det er ikke egentlig fantasi en gang, for også fantasi er avhengig av noe som er gitt oss, nemlig sanseerfaringer. Vi kunne aldri ha forestilt oss en rosa elefant, om vi ikke allerede hadde hatt noen erfaringer med fargen «rosa» og dyret «elefant». Vi kan finne mening i en foreldrerolle, eller som kunstner, men ved nærmere refleksjon oppdager vi at denne meningen tilhører formål som er gitt oss – ikke skapt av oss.
Dette er noe underholdningen skjuler for oss, ved at den forhindrer oss fra å kjenne på meningsløsheten som følger fra nihilismen. Og i så måte er hviler det noe ubehagelig over underholdningen, noe destruktivt.
Innebærer dette at underholdning ikke kan være konstruktivt?
Som med det meste annet, bestemmes underholdningens virkelige verdi av dens formål. Underholdning for underholdningens egen del, ender raskt opp i hedonisme – filosofien om at nytelse er det eneste godet. Men et hedonistisk liv er intet godt liv, i klassisk forstand. En slik underholdning peker ikke forbi seg selv, men er begrenset til øyeblikkets nytelse, som opium, og den vil ikke ulikt opium stadig kreve mer.
Kreasjon og rekreasjon
Dersom ikke underholdningen blir en egen virkelighetsforståelse, men finner sin plass i et større bilde, skapes det muligheter. Underholdning trenger ikke bare å være distraksjon – flukt – men det kan skape fruktbar utveksling og derfor også fellesskap. Det latinske inter- og -tenere, roten til eksempelvis det franske entretrenir og engelske entertainment, betyr bokstavelig talt «å holde sammen». Underholdning er derfor noe vi aktivt gjør sammen, snarere enn forventningen om å sitte passivt for å motta. Den er en del av samholdet vårt, på godt og ondt. Det vet vi alle: Gode bøker eller serier skaper referanserammer med dype ringvirkninger inn i kultur og språk.
Men underholdningen blir et onde når den blir til acedia, som betyr «uten omsorg» eller «likegyldig». Ordet ble brukt av klosterbevegelsene om den giftige tiden midt på døgnet hvor tiltaksløsheten griper oss. Det oversettes gjerne noe upresist til latskap, kjent som en av syv dødssynder i den kristne tradisjonen – «dødssynd» fordi den ødelegger oss. Ikke latskap som i enkelthandlinger, hvor vi eksempelvis døser av i sola en fortjent feriedag, men latskap som vane – som livsstil.
Paradoksalt nok, forteller filosof R. J. Snell i Acedia and its Discontents (2015), trenger ikke latskap medføre mangel på aktivitet. Den late er ofte veldig aktiv, men paradoksalt nok i en passiv forstand. Konsumenten er aktiv i sitt konsum, fanget i jerngrepet på underholdningsindustrien, som stadig pusher nytt innhold.
Rekreasjonen reflekterer kreasjonen, altså skapelsen, hvor kulturen vår er blitt gitt narrativet om at selv Gud hviler på den syvende dagen. Men rekreasjonen følger etter kreasjon, og påfølges av ny kreasjon. Pascal tenkte at slik kunne underholdning rettferdiggjøres, når den hjelper oss til å finne rekreasjon etter dagens slit og ensformighet. Om ikke rekreasjonen er et «mellomstopp», men et «endestopp», står vi i fare for å stagnere.
For latskap står i motsetning til rekreasjon; acedia forakter den orden Gud har skapt med. Latskapen, forklarer Snell, kjennetegnes av frustrasjon og hat, vemmelse over vår tilstand og livet selv. Med acedia behandler vi ting som noe vi besitter og kaster vekk, hvor vi ødelegger integriteten dens.
Menneskets natur, slik det er skapt i skaperens bilde, er rettet mot å finne velbehag i det gode. Estetikk og humor kan reflektere det gode på beste vis. Sånn sett må vi holde fast ved at det er vesentlig at vi har gode opplevelser i vår samhandling med naturen, underholdning inkludert. Vi må kunne si med Gud: «Det er godt» (1. Mos. 1).
For å unngå å behandle underholdning som acedia, må vi holder fast ved gjensidigheten i underholdningen, hvor vi oppmerksomt setter pris på underholdningen som kunstverk. Oppmerksomhet kreves, fordi mening ikke er noe vi skaper, men noe vi oppdager. Noe iboende alle ting. Latskapen avviser dette, og bruker hver mulighet til å nedtone det enkle, men vakre faktumet av at vi på mirakuløst vis lever i et ordnet univers. Men om vi ikke bare blir passive konsumenter, men gjenkjenner skaperverkets iboende godhet, sløves vi ikke ned, men lever med naturens iboende rytmer, snarere enn å forsøke å flykte fra dem.
Å ettertrakte tingenes ettertraktelse
Vi kan velge mellom å konfrontere oss selv for å granske våre livsprosjekter – om de er verdt å etterstrebe og om vi lykkes i etterstrebelsen. Vi kan spørre oss selv hva vi ønsker å utrette med vår tilmålte tid på dette åpne havet. Vi kan forsøke å finne en retning.
Men vi kan også vente med det. Vi kan fylle livet med tomme aktiviteter som tvinger tankene vekk. Men som alle seilere vet, seiler man best om man navigerer etter noe. Man holder lettere kvalmen på avstand dersom man holder oppmerksomheten festet på noe.
Denne retningen er det vi kaller mening – grunnen til at vi står opp om morgenen, grunnen til at vi studerer, grunnen til at vi er holder på med et hvilket som helst prosjekt. Vi må holde fast ved at vi har en virkelighetsforståelse der mening er iboende naturen, hvor den kan oppdages. Om vi hevder at mening skapes av oss selv, er vi egentlig nihilister. Vi kan kanskje holde det gående en stund, men bare så lenge vi ikke beveger oss inn i stillheten der vi stiller de grunnleggende spørsmålene.
Da er det kanskje ikke så rart at en sekulær kultur vil holde spørsmålene på avstand ved å forbruke underholdning. Dette fører i verste fall til en kultur der vi begynner å hige etter underholdning for underholdningens egen del. Det betyr at vi havner i underholdningens fangenskap, jagende etter mer, men uten å forstå hvorfor. Pascal advarer oss mot denne forvirrede ulykke: «Vi ettertrakter aldri tingene selv, men vi ettertrakter tingenes ettertraktelse».
