Først publisert i Klassekampen 26.06.23.
«Den sterkeste myten bak kravet om aktiv dødshjelp er nemlig at det handler om autonomi», skriver Eivor Oftestad i Klassekampen 1. juni. Hun får svar av Anna Kirah 8. juni om at «Vi som støtter retten til å bestemme over vår egen kropp i forbindelse med livsavslutning, gjør det fordi vi vil unngå uutholdelige lidelser. Vi vil selv bestemme når vi opplever at livet ikke lenger er verdig».
Problemet til Kirah er at betraktninger om menneskelivets verdighet aldri gjøres av individer i et vakuum. De formes av kulturelle fortellinger, underliggende antakelser og språkbruk. Det er beskrivende for retorikken når Kirah bruker begrepet «tvinge en person til å holde seg i live» for personer som ikke blir tatt livet av, og sidestiller dette med personer som «tvinges» til å dø mot deres vilje.
Konsekvensene av Kirahs resonnement, hvor enhver person er siste autoritet på når livet ikke oppleves som verdig, er at en dødshjelpslov må være tilnærmet uten begrensninger. Vi andre kan ikke gjøre oss til overformyndere ved å vurdere hvilke grunner til å velge dødshjelp som er gode nok. Vi kan ikke uten videre bestemme at en gitt mengde fysisk lidelse eller forventet levetid er nødvendig forutsetning for å få innvilget dødshjelp, men utelukke fattigdom, kjærlighetssorg eller en generell opplevelse av meningsløshet.
Men de færreste av oss ønsker en slik lov og ser på andre fremgangsmåter. Kort fortalt må vi besvare spørsmålet: Hva skiller et menneske som lever et så uverdig liv at vedkommende som ønsker å bli tatt livet av skal få ønsket innvilget, fra en annen som vil få avslag? Det viser at autonomi ikke er den rådende variabelen i argumentet, og at slagord om selvbestemmelse i beste fall er retorisk sminke på våre felles vurderinger om menneskelivets verdighet.
For alle som ønsker å vise effekten av en reell skråplanseffekt, er Canada gaven som fortsetter å gi. I tillegg til Oftestads avsløringer om statens makroregnestykker på besparinger i helsehjelp og organtilgang, fortalte nylig dødshjelpsforkjemper og lege, Konia Trouton, at personer får innvilget dødshjelp selv når sosio-økonomiske årsaker er hovedårsak til lidelsen deres. Men hun «betrygger» oss med at dette er innenfor den kanadiske lovteksten.
Erfaringer verden over viser det problematiske ved å krysse terskelen til selv sterkt avgrensede dødshjelpslover. Selv restriktive lover vil nå være relativt vilkårlig definert, uten klare logiske prinsipper til grunn, lett bytte for skiftende normer og neste bølges anklager om inkonsistens og ytterligere liberalisering. Helsepersonellets rolle er dessuten her allerede omdefinert. Konklusjonen er at for å åpne opp, må vi være villige til å ende opp et ganske annet sted enn der vi startet. I Nederland, som tillater dødshjelp på grunnlag av «uutholdelig lidelse», tolkes dette begrepet stadig løsere, og det har dannet seg en gravitasjon mot de legene som tolker lovverket mest liberalt og derfor vil innvilge en forespørsel.
Samtidig er det ikke frykt for uutholdelig lidelse, slik Anna Kirah hevder, som er den viktigste grunnen til kravet om dødshjelp. Slik palliativlege Siri Brelin skriver i antologien Dødshjelp i Norden? (Cappelen Damm Akademisk, 2020), har vi nok kunnskap om smertelindring til at ingen mennesker trenger å lide. Undersøkelser fra delstaten Oregon, hvor legeassistert selvmord er tillatt for personer med under seks måneders forventet levetid, viser dessuten at frykt for smerte kommer ganske langt ned på listen over hvorfor folk velger å ta livet sitt. Langt høyere troner tap av autonomi, frykt for tapt livskvalitet, tap av verdighet og frykt for å være byrde for familien. Disse er alle høyst kulturelt betingede forståelser av hva som utgjør et verdig menneskeliv.
Dette er en av grunnene til at Jan Grue, professor og rullestolbruker, i samme antologi skriver at fortellinger er «bindeledd mellom ‘er’ og ‘bør’», mellom hva som er menneskets tilstand, og hva som burde være følgene av det. Det er en av grunnene til at interesseorganisasjoner for funksjons- og utviklingshemmede er blant de sterkeste stemmene mot legalisering verden over.
Vi trenger ikke problematiske kriterier for hva som kan utgjøre uverdige liv. Det vi trenger, er flere historier om hvordan verdigheten er der uten krav til prestasjoner, hvordan verdighet ikke forutsetter uavhengighet fra familien eller andre. Historien er full av mektige mennesker som har foreslått hvilke egenskaper ved mennesker som gjør de til kandidater til å «få slippe». En sterk barriere av betingelsesløs verdighet er det beste bolverket mot å la noen få en sko i døra.