Det er lett å falle for fristelsen til å føle – snarere enn å være.
Khrono hadde sist helg et intervju med den eksepsjonelle Anki Gerhardsen. Der uttrykker hun noen bekymringer for det offentlige ordskiftet.
Emosjonar får altfor stor plass i det offentlege ordskiftet. Dette er ein av grunnane til at det er så vanskeleg å debattere. Ein må heile tida passa på at ingen blir lei seg. Når det blir viktigare å passe på kva nokon føler enn å kunne legge fram viktige perspektiv, då går vi glipp av desse perspektiva, seier Gerhardsen.
Eg er bekymra for denne «emo-utviklinga». Når eg ser unge som skriv i Si; d.-spalta i Aftenposten … eg blir heilt gal! Alle skal grave i seg sjølv, leite etter eitt eller anna offerkort dei kan bere på.»
Dette var verdt en liten ettertanke. Emosjoner er en viktig del av menneskelivet, og det er viktig å ta hensyn til følelser, men det kan fort ta overhånd. Det finnes mange mekanismer som forsterker dette i vår tid, og manipulerer emosjoner på unaturlige måter, fra sosiale medier til mangelen på en moralfilosofi med substans.
Dagligtalen vår endres også, som når mange av oss – ofte ubevisst – bruker formuleringer som «jeg føler at…», etterfulgt av påstander om alt fra smaksspørsmål til sterke meninger om moral, politikk eller religion. Det kan være at jordbæryoghurt smaker bedre enn skogsbær og at Messi er en dyktigere fotballspiller enn Ronaldo, men også at formueskatt er en uting, at staten burde være sekulær, at alle samlivsformer burde sidestilles eller at samfunnet er fylt av strukturell rasisme.
Hvis man stopper opp og tenker litt, er dette naturligvis nonsens. Ingen person har «følt» en tanke – noen gang. Alle påstandene i avsnittet over kan begrunnes på bedre eller verre måter, men en appell til følelser er en samtale-stopper.
Hvordan ble det sånn?
En mulighet er at når vi uttrykker oss slik, kan vi – i hvert fall et stykke på vei – immunisere oss selv fra kritikk. Og kritikk kan være ubehagelig. Vi trekker derfor påstandene våre ut fra den objektive sfæren, og inn i den subjektive. Det er tryggere.
Kort fortalt: Du kan protestere på mine tanker, men ikke mine følelser. Du kan si at innholdet i tankene jeg presenterer er gale, dumme, fulle av logiske hull – eller til og med ondskapsfulle. Men du har mindre å stille opp med dersom jeg sier at jeg føler noe.
For hva skal du si? At følelsene mine er gale, dårlig begrunnede eller logisk inkonsistente? Ja, det skulle tatt seg ut!
Noen av de samme mekanismene ligger bak offerrollen, slik Gerhardsen påpeker, eller «lived experience»-tankefeilen.
Det finnes så klart mange tilfeller hvor det å oppdage offerroller vitner om reell urettferdig som krever vår oppmerksomhet. Men det har skjedd noe alvorlig galt når offerrollen har blitt attraktiv – en strategi vi kan bruke for å navigere mediene eller skolegården for å gjøre oss interessante, tiltrekke oppmerksomhet eller skape identitet, ved å fokusere på oss selv.
Det bringer oss over til dagens tema: Sentimentalitet – overdreven og malplassert emosjonalitet.
Få har skrevet bedre om dette enn den nylig avdøde britiske filosofen Roger Scruton. I Aesthetics of Music skriver han følgende:
«In one of the few serious attempts by a philosopher to analyse sentimentality, Michael Tanner outlines four characteristics, as he sees them, of sentimental people: (1) they respond with extreme readiness to stimuli; (2) they appear to be pained, but actually enjoy their pangs; (3) they respond with equal violence to disparate stimuli at an amazing pace; (4) they avoid following up their responses with appropriate actions.
It is characteristic of a sentimental person to respond with gushing emotion to a stranger’s misfortune, but to do nothing to remedy the stranger’s lot, moving on at once to the next object of emotion with an inner serenity that is only lightly perturbed by the superficial storms.
(..)
Tanner offers, as a diagnosis, the suggestion (taken from Wilde) that sentimental people are attempting to have their emotions ‘on the cheap’: by which he means, having the pleasure of an active emotional life, without the cost of it. But what is the cost?
Tanner does not explicitly say; and perhaps there is no general answer—the cost varying from emotion to emotion, and circumstance to circumstance. The cost of love, for example, includes all of the following: the trouble of caring for another, of anticipating and satisfying his desires; the pain of jealousy, when his love declines or wavers; the agony of grief should he leave or die. Far easier to fill one’s world with those casual affections which can be turned on and off at
1999, s. 485-486
will, and to live du côté de Guermantes, where real sacrifices are displaced by petits soins.
Det som kjennetegner en sentimental person først og fremst, er at det følelsesmessige har blitt et mål i seg selv. Man ønsker seg lettkjøpte følelser uten forpliktelser.
Sentimentalitet, forstått på denne måten, er en synd. Det retter fokuset vekk fra den andre – og inn i deg selv. Det skader både deg, din evne til å elske din neste som deg selv og opprettholde gode relasjoner med andre.
Eksempelvis er St. Thomas Aquinas’ gode definisjon av kjærlighet «valget om å ville det gode for den andre». Den sentimentale kjærligheten er falsk, fordi den aldri hadde den andre som mål.
Den sentimentale personen liker å fremføre. Sentimentene blir artefakter, fortsetter Scruton. De er ikke ekte, men påtatte, i håp om at de skal gi en slags status til dem som fremfører dem. Den sentimentale elsker eksempelvis følelsen av at andre tenker at h*n er varmhjertet og empatisk, uten å være villig til å betale prisen for faktisk varme og empati.
De oppsøker meningsfellesskap og kommentarfelter med målet om å trigge moralsk indignasjon over en håpløs tredjepart, blir med i sladderprat om naboen for å oppleve seg rettferdige, og har et overdrevent behov for å formidle andre hvor overtrufne de er.
Jo mer ens overbevisninger knyttes til ens emosjonelle liv, jo mer personlige vil som regel debattene se ut. Argumenter som presenteres mot ens egne posisjoner, som kunne vært gode utfordringer til å reflektere grundigere over dem, oppfattes heller som angrep på ens person.
En person kan ha brukt mange år på å skape seg en persona som en «fattigdomsbekjemper» eller «miljøforkjemper», i seg selv edle mål. Det preger innleggene som legges ut på sosiale medier, utspill i andre medier. Denne knyttes tett sammen med ens egen opplevelse av mening, blir en samtale-starter på fest og en kilde til andres beundring.
Hvordan vil det så gå den dagen noen påpeker for vedkommende at prosjektet de støttet kanskje ikke gjorde verden til et bedre sted i det hele tatt? Eksempelvis at lastebil- eller flylastene som ble sendt med vår overflod av klær til fattige mennesker endte opp med å hemme lokalt næringsliv og gjøre lokale skreddere arbeidsløse, slik at lokalsamfunnet forblir avhengig av ekstern hjelp i lang tid? Eller at kampen for å senke norsk oljeproduksjon kunne føre til at fjerne diktaturer ville gni seg i henda som følge av økte priser, som muligens igjen ville føre til en mer ustabil utenrikspolitisk situasjon og kanskje til og med et nettotap for den globale klimakampen?
Hvis personen har forelsket seg mest i sin egen identitet som fattigdomsbekjemper eller miljøforkjemper, hvis fokuset er rettet innad, vil de trolig motstå slike fiendtlige ideer med nebb og klær. Hvis fokuset deres derimot er rettet utad, og forblir på å hjelpe mennesker i fattigdom og kjempe for miljø, vil de høre og justere kursen, selv når det koster dem en del av deres egen persona.
Andre konkrete eksempler kunne vært å ha et stort behov for å bli sett mens man samler inn penger til veldedighet, uten tanke på hvordan det når de marginaliserte. Mang en artist, skuespiller eller annen superstjerne har profilert seg på innsamlinger mot verdens nød, uten at de virker å vise tilsvarende stort ønske om å ofre av egen komfort, egne honorarer eller vise særlig omtanke for symptomene for nøden eller hvorvidt midlene går til målet. Og så videre.
Dette er sterke indikasjoner på at man har blitt mer forelsket i eget følelsesliv enn faktisk rettferdighet. Mentalt er det en form for onani. Man elsker tanken på at man er en person som bryr seg om andre, snarere enn å bry seg om andre. Den andre blir et objekt for en selv – ikke et subjekt for seg selv.
Sentimentality, so described, is a vice. Not only does it place someone at a distance from reality; it also involves an overevaluation of the self at the cost of others. The other person enters the orbit of the sentimentalist as an excuse for emotion, rather than an object of it. The other is deprived of his objectivity as a person, and absorbed into the subjectivity of the sentimentalist.»
1999, s. 486