Noen raske mandagstanker om mennesket og vår evne til å identifisere hva som er sant om virkeligheten.
“If Darwin’s theory of natural selection is true, the human mind serves evolutionary success, not truth.”
John Gray
Dette er en ting vi tenker altfor lite på. Hvis kombinasjonen (naturalisme ∧ evolusjon) hadde vært sann, er det ingen grunn til å tenke at sannhet er et iboende mål for mennesket.
I beste fall ville hva vi kaller «sannhet» vært instrumentelt – fullstendig underordnet – til andre formål, som nettopp evolusjonær suksess. Men usannhet og selvbedrag kan like fullt gagne dette målet, og vi vil ikke ha noen måte å skjelne mellom dem.
TLDR: Hvis naturalisme er en sann forklaring om virkeligheten, er det ingen grunn til å tenke at vi kan gjenkjenne sanne tanker om den. Ergo, hvis vi har resonnert oss frem til at naturalisme er den mest troverdige forklaringen om virkeligheten, er det ingen grunn til å stole på resonnementet som har brakt deg dit. Ergo, burde du uansett forkaste muligheten for at du kan tenke om naturalisme som en korrekt beskrivelse, og hvis du tror det er mulig å tenke sant om virkeligheten, burde du finne et annet fundament å tenke fra.
Vi har gode grunner til å tenke at evolusjon er en korrekt beskrivelse av virkeligheten – i hvert fall når man fjerner en del metafysisk bagasje av den svakere sorten – og beholder den grunnleggende betydningen av at evolusjon godt beskriver et bredt utvalg av biologiske fenomen, forklart med arvede modifikasjoner mellom generasjoner av organismer.
Hvis homo heidelbergensis hadde visst hvor dårlig evolusjonær suksess filosofer og logikere ville få, hadde han kanskje droppet drømmen om å utvikle seg mot dette sannhets-tullet.
Vi har langt færre grunner til å tenke at naturalisme, virkelighetsforståelsen som holder til at naturen alene (hva nå enn det betyr) er det eneste som eksisterer, er en korrekt beskrivelse av virkeligheten.
Ta for eksempel konseptet «fornuft». Det forutsetter at det finnes noe sant vi kan tenke fornuftig *om*. Hvis vi ønsker å beholde verdien av sannhet, fornuft og gjøre rede for hvorfor det er en vakker ting når mennesket fremsnakker fornuften, utforsker, utvikler metoder, tenker, og er lidenskapelige for at sannheten skal frem i lyset, er det altså naturalisme vi burde forkaste. Vi burde heller tenke at virkeligheten har flere lag enn som så.
Og hvis vi har en ateistisk venn som er lidenskapelig for å misjonere budskapet om hvordan virkeligheten *egentlig* er, vår egen lille personlige Dawkins, som bruker flott poetisk språk for å formidle at fornuft og naturvitenskapelige metoder burde benyttes til fulle, kan vi jo minne vedkommende på vennskapelig vis om at de kanskje ikke tenker som en ateist.
I verste fall tenker de som en….grøss….religiøs.
“Atheism is the late bloom of a Christian passion for truth. No pagan is ready to sacrifice the pleasure of life for the sake of mere truth (…) The worship of truth is a Christian cult.”
John Gray
Et par utdrag fra Nancy Pearceys «Finding Truth» avslutningsvis.
