Fredag behandles dødshjelp i det danske Folketinget. Deres etiske råd viser hvorfor det er langt fra opplagt at dødshjelp vil innføres i våre nordiske land.
Først publisert i Minerva 10.11.23.
Mange mener dødshjelp er en naturlig forlengelse av retten til å bestemme over egen kropp – også i døden. For dem handler det om retten til å velge egen utvei når det hele blir for tøft, fordi sykdommer tar overhånd, fordi man ikke lever et liv man opplever som verdig, eller det hele bare virker meningsløst. Ferske tall viser at 68% av nordmenn ønsker å innføre assistert selvmord i Norge for personer med kort forventet levetid.
Nå skal det bestemmes om det burde være mulig i Danmark. Om danskene er positive, blir det første gang et nordisk land innfører dødshjelp. Finland har gjennomgått lignende prosess og tilbakevist forslaget, mens Sverige har utredet spørsmålet. Med vår tette kulturelle tilknytning, vil det få konsekvenser for norsk debatt, hvor spørsmålet ofte befinner seg rett under overflaten. Forrige uke skrev NRK om Michael Stilson som observerte farfaren motta dødshjelp i delstaten Oregon i USA, mens denne helga fortalte Aftenposten om Johan Schreiner som ble medisinert mot sin vilje. Schreiner hadde rett i Norge til å avslutte livsforlengende behandling, men et implisitt spørsmål er om han også skulle hatt rett til dødshjelp.
Man kan tenke at en slik liberalisering er uunngåelig. På tidlig 2000-tall var legalisert dødshjelp en sjeldenhet. I dag finnes det stadig flere steder, med land som Spania, Portugal og New Zealand lagt til siste par år.
Men debattene fører også til at forslag avvises. Tross positive befolkninger i mange land, gir det ettertanke at medisinske fagforeninger, etikkråd og interesseorganisasjoner, er blant de sterkeste motstemmene. I Norge har Legeforeningen og Sykepleierforbundet tatt klar avstand i sine profesjonsetiske retningslinjer. Etikkrådet for farmasøyter har fulgt på, mens Norges Handikapforbund er uttalte motstandere. Kan det være de har forstått noe?
For det kan være at påstandene øverst, selv om de er utbredte, ikke favner kompleksiteten av spørsmålet. Man kan fint anerkjenne at intensjonene bak ønsket om legalisert dødshjelp er gode, men innse at motargumentene veier tyngre.
Dansk behandling av spørsmålet
Det Etiske Råd i Danmark gjorde sist måned en grundig jobb med å gå gjennom argumentene. I Danmark sikret et borgerforslag for dødshjelp 50.000 signaturer i mai, slik at Folketinget er pliktig til å behandle det. Det skjer første gang fredag 10. november.
I et 90 siders dokument fra danskenes etiske råd, ender 16 av 17 medlemmer bak en anbefaling om at dødshjelp ikke burde legaliseres i Danmark. Rådet kan ikke anklages for å være fylt av konservative med frykt for å utfordre status quo. Uken før anbefalte et flertall å heve dansk abortgrense fra 12 til 18 uker.
«Dødshjelp i Norden» (Cappelen Damm Akademisk, 2020) er en antologi som ble laget for å gjøre de beste grunnene mot legalisering fritt tilgjengelig for alle. Det Etiske Råd i Danmark siterer denne, inkludert en av de viktigste grunnene til å være negative til legalisert dødshjelp, nemlig at dødshjelp ikke kan legaliseres på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte.
Enhver lov med avgrensninger, eksempelvis at kandidaten må ha langt fremskreden kreftdiagnose, nært forestående død, eller oppleve uutholdelig fysisk smerte, vil være ustabil, fordi man konstant vil kunne kritisere kriteriene for å være urettferdige. Hvorfor skal kreftdiagnose være avgjørende? Hvorfor diskriminere mennesker uten kort, forventet levetid? Hvorfor fysiske smerter, når psykiske lidelser kan oppleves enda verre?
Skråplanseffekt hos land med dødshjelp
En slik utglidning har skjedd i land som Canada og Nederland. Canada innførte dødshjelp med høyesterettsdom i 2015, uten ordinære demokratiske prosesser. Det som først var en lov for personer med langt fremskreden kreftdiagnose, ble straks utvidet til dem uten terminal sykdom. I 2024 inkluderes mennesker med mentale sykdommer og depresjon. Samtidig utfører staten makroregnestykker på organtilgang og besparinger i helsehjelp. Dødshjelpsforkjemper og lege, Konia Trouton, fortalte nylig at personer får innvilget dødshjelp selv når sosio-økonomiske årsaker er hovedårsak til lidelsen deres. Men hun betrygger oss med at dette er innenfor den kanadiske lovteksten.
Nederland har en lignende skråplanseffekt innenfor lovteksten siste 20 år. Denne loven tar utgangspunkt i en subjektivt opplevd «uutholdelig lidelse» som nødvendig for å få innvilget dødshjelp. Det har gitt en gradvis friere tolkning, med en naturlig gravitasjon mot dem som mer trolig vil tolke lovverket liberalt og innvilge en forespørsel. Tallene på dødshjelpspasienter stiger hvert år, i absolutte og relative tall.
Det er en naturlig følge av prinsippet til grunn for loven. Hvis autonomi, forstått som at individets selvopplevde ønske er rådende, er det problematisk å stille krav om hvorvidt dødshjelpsønsket er rasjonelt eller godt nok. Vi kan ikke uten videre bestemme at en gitt mengde lidelse eller levetid er nødvendig for å få innvilget dødshjelp, men utelukke fattigdom, kjærlighetssorg eller opplevelse av meningsløshet.
Hvis autonomi ikke er førende, hvor vi må sette opp kriterier for hvilke kjennetegn som kvalifiserer et rasjonelt dødshjelpsønske, som burde innvilges, må vi kunne sette opp en liste over hva som kjennetegner slike menneskeliv som i utgangspunktet ikke er verdt å leve.
Prinsippene går mot sitt logiske endestopp
Lærdommen fra empirien og prinsippene til grunn for dødshjelpsargumentasjonen, er at hvis vi ønsker å innføre dødshjelp, må vi være beredt på at loven føres mot sitt logiske endestopp, noe langt mer radikalt enn hva våre 68% ønsker seg. Etter hvert som vi får mer empiri fra de pågående dødshjelpseksperimentene i verden, blir dette bare mer tydelig.
Argumentene for dødshjelp kan møtes på gode måter. Vi har god nok kunnskap om smertelindring til å møte lidelse. Vi burde dessuten avvise en forståelse av autonomi som ikke tar høyde for at mennesker er kulturelt betingede vesener. Det gir liten mening å betrakte individets valg uavhengig av ideene og historiene som preger samfunnene våre.
Dette er en grunn til at Jan Grue, professor og rullestolbruker, i samme antologi skriver at fortellinger er «bindeledd mellom ‘er’ og ‘bør’», mellom hva som er menneskets tilstand, og hva som burde være følgene. Da er det forståelig at interesseorganisasjoner for funksjons- og utviklingshemmede er blant de sterkeste stemmene mot legalisering verden over.
Vi trenger ikke problematiske konsepter om autonomi eller kriterier for hva som er uverdige liv. Historien er full av mektige mennesker med forslag til hvilke egenskaper ved mennesker som gjør at de burde «få slippe». Det beste forsvaret, er heller flere historier om hvordan verdien vår er uten krav til prestasjoner.