Finnes bevissthet kun i hjernen? Ukens anbefaling er en tekst om nettopp det i Aftenbladet fra Jørg Arne Jørgensen i forkant av lørdagens Holberg-debatt, tilsatt noen egne mandagsrefleksjoner om bevissthet, vitenskap og natursyn:
Jeg er ingen stor fan av panpsykisme – troen på at hver lille bit av naturen er gjennomtrukket av bevissthet. Jeg tror den er et desperat forsøk på å løse et problem vi egentlig ikke hadde i utgangspunktet. Men gudene vet at den er bedre enn alternativene, for vår moderne naturforståelse har like lite å stille opp med i møtet med fenomenet bevissthet som jeg har i en runde lynsjakk mot Magnus Carlsen.
Alle forsøk på å redusere beskrivelser av ditt mentale liv til underliggende materielle, mekanistiske årsaksforklaringer – forstått nedenfra og opp – vil ende opp i konklusjonen av at dine mentale tilstander ikke spiller noen effektiv rolle i det hele tatt.
Din opplevelse av å tenke, handle, sanse, vurdere og reflektere spiller her ingen rolle i universets forløp, men det er bare epifenomen på toppen av det hele – irrelevante, overtroiske årsaksforklaringer som ikke utgjør noen forskjell utover de nevrologiske beskrivelsene, uansett hvor mye du måtte lure deg selv til å tro noe annet.
Den merkelig oversette akilleshælen til alle dem som påstår noe slikt, er at dersom dine mentale tilstander ikke spiller noen effektiv rolle, vil heller ikke resonnementene som førte dem til den konklusjonen spille noen rolle. All empiri og alle logiske resonnementer de trodde ledet dem til en rasjonell konklusjon tilhører den mentale sfæren – og vil derfor være overflødige – fullstendig frikoplet fra virkeligheten. Så dersom det var en sann beskrivelse, vil det være en falsk tro. Man kan altså ikke tro på et slikt syn uten logisk selvmotsigelse.
Mens vi har utviklet fenomenale vitenskapelige metoder for å undersøke de matematisk beskrivbare aspektene ved naturen vår fra et tredjeperson-perspektiv på fantastisk grundige måter, er bevissthet noe radikalt annet.
Vi lærer ikke om bevissthet ved å studere det utenfra og inn. Vi opplever det innenfra og ut. Opplevelsen av smerte er noe radikalt annet enn beskrivelsen av hvordan en hånd på en varm komfyrplate sender nervesignaler via c-fibre til hjernen din.
Bevisstheten din lar seg ikke underlegge kvantitative metoder. Den opptrer kvalitativt på alle måter. Lukten av frisk vinter, synet av hvit snø, følelsen av kalde vindblaff mot huden og lyden av fugleflokker som trekker sørover – alt fremstår som en enhetlig opplevelse for deg.
Mye mer kunne vært skrevet om det, men for å holde mandagsrefleksjonene på et overkommelig nivå, er det verdt å avslutte med å si at kilden til mye forvirring var troen på at de vitenskapelige metodene og deres matematiske modeller sakte avdekket vår forståelse av hvordan virkeligheten er *i seg selv* – snarere enn at de var utviklet til å forstå noen utvalgte og veldig spesialiserte aspekter ved den.
Vitenskapelige beskrivelser er veldig verdifulle beskrivelser, men fortsatt begrensede. Et fint bilde er en metalldetektor. Den er utviklet til å finne metall, og derfor er den utrolig god på det. Og så fremt vi husker at den er en metalldetektor, vil den være utrolig nyttig for oss.
Men plutselig en dag kommer noen som mener at vi kan trekke konklusjoner fra metalldetektorens åpenbare suksess til «vi har derfor nå lært at hele virkeligheten må forstås som metall» – og dermed sette alt annet til side.
I verste fall kan det føre selverklærte «vitenskapsentusiaster» til høyst irrasjonelle konklusjoner dersom de ikke klarer å skjelne dem fra hverandre, og heller er i stand til å benytte hele menneskets kognitive spekter for å forstå virkeligheten vi lever i. Vitenskapene må beskyttes mot disse menneskene for å beholde sin rettmessige legitimitet.
Dette høres kanskje abstrakt og livsfjernt ut, men senest denne helga fikk jeg e-post fra en person som opplevde at denne tilnærmingen var med på å løse en eksistensiell krise i møte med falske påstander om mennesket som ledet fra et syn som beskrevet ovenfor.
Der hadde Aristoteles og andre langt bedre tilnærminger enn selv de mest intelligente moderne tenkerne. Det er en tilnærming som tillater oss å se naturen i flere «lag» – på en langt rikere måte, som også gir mer enn nok rom for bevisstheten vår, opplevelsene våre og vår evne til å kunne handle i verden.
Dessuten hjelper det godt å tenke at universet skapes og opprettholdes av en slags form for bevissthet. Kanskje til og med at vi er skapt til en form for likhet med denne skaperen.