Det er en vanlig mandag morgen. Vekkerklokka spiller sine krasse toner, og du skjønner at det er på tide å ta fatt på en ny dag. Du setter deg opp i senga, tørker søvnrusket fra øynene og bruker noen sekunder på å stålsette deg for en ny uke, mens sansene tar inn mangfoldet av opplevelser.
Noen tidlige solstråler har funnet veien gjennom en sprekk i gardinene, mens duften av nytrukken kaffe fra kjøkkenet smelter sammen med eimen av din egen dårlig ånde, som kommuniserer «morgen». Du smatter forsiktig og angrer umiddelbart på at du glemte å pusse tennene i går. Snart hører du noen høyfrekvente toner fra naborommet som forteller at babyen også er våken.
Men så slår det deg kanskje også. Alle disse opplevelsene, med alle disse tolkningene, som nå opptrer under ett for deg, med synet, lydene, smakene, minnene – hvordan er de mulige? For bare noen timer siden vet du ikke hvor du var. Du var ikke bevisst på en måte som du er nå. Bare en svak erindring av konturene fra en drøm gjenstår. Og for noen tiår siden opplevde du ikke noe i det hele tatt. Milliarder av år passerte fra det kjente universets opphav, hvor du ikke var i det hele tatt.
En enestående overraskelse
Mennesker er bevisste skapninger. Vi kan oppleve. Det er en enkel observasjon som burde være langt mer sjokkerende enn vi ofte tar innover oss. For sant å si, forstår vi svært lite av hvordan det i det hele tatt er mulig. Sannsynligvis forstår vi ikke stort mer av det nå enn man gjorde for 500, 1500 eller 2500 år siden. Kanskje vi derimot forstår mindre. Mens vi har utviklet fantastiske, sofistikerte fremgangsmåter og vitenskapelige metoder for å studere aspekter ved verden omkring oss – studert utenfra og inn – fra et tredjepersonsperspektiv – er bevisstheten vår noe helt annet. Det er et subjekt – en person – som opplever seg selv innenfra og ut – fra et førstepersonsperspektiv. Og godt er det.
Mens det finnes billiarder av ting du kan studere utenfra, finnes bare et eksempel på noe du opplever innenfra.
Universets størrelse brukes ofte som en demonstrasjon på hvor ubetydelige vi mennesker er i det store hele. Det er tvilsom logikk og et malplassert forsøk på ydmykhet. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom romlig størrelse og verdi. Snarere kan vi snu dette på hodet – og tenke hvor kjedelig dette universet ville vært uten skapninger som oss. Vi kan ha lysår på lysår med tid-rom bestående av fantastiske stjerner, spektakulære asteroidebelter og uante mengder mørk materie, med dette er fremdeles beskrivelser av livløs masse.
Likevel finnes ikke bare masse. Heller ikke finnes bare en mer primitiv type liv, begrenset til runddansen av biologiske instinkter, overleve, samarbeide, formere, spise og bli spist. Men det finnes vesener i stand til å stille spørsmål ved det hele, og til å oppleve og sette ord på mangfoldet av godhet, sannhet og skjønnhet. Det er ikke utenkelig at intelligent liv eksisterer på andre planeter, men vi er foreløpig de eneste vi kjenner til med denne evnen til å sette opplevelsene våre i system ved metakognisjon og abstrakt tenkning. Vi opplever verden. Men vi er også bevisste over at vi er personer som opplever verden.
For evolusjonsprosessen kunne man argumentert for at det ville vært langt mer økonomisk om alle mennesker bare var det som kalles «filosofiske zombier». Altså ikke sånne Hollywood-zombier med masse mørk sminke som vil spise hjernen din, men helt vanlige kropper som oppfører seg med nøyaktig samme tillærte atferden for å overleve og spre gener, men uten at det er personer «til stede» – med opplevelser og et avansert indre liv, som sipper av sluttscenen i en tungt regissert Netflix-film, kjenner på angst, fryder seg over nye smakskombinasjoner eller opplever avhengighet til å neste level på det nye dataspillet. Dette siste kaller vi også for qualia – den unike kvaliteten av hvordan det oppleves å føle smerte, kjenne glede, spise god mat, høre en symfoni, se en soloppgang, osv.
Man kan gi en ganske god beskrivelse av de nevrologiske prosessene involvert i opplevelsen av f.eks. smerte. En finger som holdes over en flamme sender nervesignaler via c-fibre til hjernen, som hjelper deg til å tolke dette som smerte, og forhåpentligvis leder til en impuls om å fjerne fingeren din fra flammen. Det denne beskrivelsen ikke sier noe om, er derimot din opplevelse av å føle smerte. Den sier heller ikke stort om din opplevde motivasjon for å holde fingeren over flammen i utgangspunktet. Kanskje det var et uhell. Kanskje du skulle imponere en jente. Kanskje du skulle, med ordene til de kjente komponistene i Goo Goo Dolls, bare «bleed just to know you’re alive».
Bevissthet er et fenomen der vår moderne naturforståelse, den vi trodde var så innmari rasjonell og forklarte masse ting, bryter sammen. Ikke fordi bevisstheten er en siste desperat «last stand», en til nå øde oase som har klart å hindre fornuftens og vitenskapens uunngåelige inntog, men fordi det er her begrensningene av et for ensidig fokus på enkelte fremgangsmåter blir mest tydelig.
En ny måte å tenke natur
For å gi en begrunnelse på det, er dette et forsøk på litt rask idéhistorie først. Med fremveksten av de «nye vitenskapene» i senmiddelalderen lette naturfilosofene etter et fundament for hva som utgjorde mest mulig sikker kunnskap. Den franske influenseren Rene Descartes (1596-1650) hadde et forslag. Han var matematiker, og tenkte at få ting passet vel bedre enn å modellere disse nye metodene etter faget hans. Hva kan vel være mer sikker kunnskap enn matematikk? Ved første øyekast virker det til at vi får langt mer sikker kunnskap når vi regner ut en ligning, estimerer bevegelsen av et prosjektil eller summen av vinklene i en trekant, enn hvorvidt monarki er en ålreit styreform, om nøysomhet eller mot er etisk dyder, om Gud eksisterer, om Julius Caesar virkelig gikk over elven Rubicon eller hvorvidt blodigler fjerner sykdom.
Når matematikken overtok stafettpinnen for hvordan vi beskrev naturen, ble mennesket derfor mest opptatt av å undersøke de aspektene ved naturen som lot seg underlegge en slik matematisk modellering. Kvantiteter var perfekte for en slik tilnærming. Kvaliteter var mye vanskeligere. Så lenge noe lot seg dele opp og beskrive på et lavere nivå, var det mer interessant enn hva som foregikk på et høyere nivå. Det var langt lettere å beskrive atferden til de fundamentalpartiklene som underligger menneskekroppen, snarere enn mennesket selv.
Dette var en viktig innovasjon, som gjorde det mulig for en rekke av de vitenskapelige revolusjonene å finne sted. Men straks dukket det frem en gjeng av personer, som selv trodde at de var veldig lure, men som rent hadde glemt at disse nye metodene var utviklet spesielt for å studere disse utvalgte aspektene av naturen som lot seg modellere matematisk, og ikke naturen selv. De fortalte derfor mye tull, som at disse nye metodene nå kunne brukes til å avgjøre hva som var god etikk, hva som er den ultimate virkeligheten, til å så tvil om hvorvidt kausalitet virkelig finnes i naturen, avvise fri vilje, eller langt på vei bortforklare våre bevisste opplevelser som illusjoner.
De trodde også at disse nye naturlovene, som de brukte hyppig i sine beskrivelser, forklarte naturlige fenomener. Dette til tross for at de var basert på teologi, og faktisk ikke forklarte stort i seg selv. Mer om det i denne IAI-teksten her.
For det er en kategorifeil å gå fra observasjonen av at disse nye vitenskapelige metodene, sentrert rundt visse matematiske fremgangsmåter, hjelper oss til å forstå sannheter om aspekter ved naturen vår – til å konkludere med at disse vitenskapelige metodene derfor forteller den hele og fulle sannhet ved virkeligheten vi lever i.
Det er å ligne med en veldig lur person som har utviklet en metalldetektor, og funnet ut at den fungerer utrolig bra til å finne metall. Ja, så god har metalldetektoren vært til å finne metall, at den veldig lure personen nå stiller seg opp midt i byen for å rope ut hans store oppdagelse til verden: – Min metalldetektor er så god til å finne metall, at jeg nå har funnet ut at hele verden består av metall!
Hvis det eksisterer en barmhjertig beboer i byen nå med et par studiepoeng i ex.phil., vil hun antakeligvis stille seg ved siden av og hviske til den veldig lure personen: – Vet du hva? Det er nok lurt for deg å tenke gjennom ting en gang til før du roper dem ut slik, for det der er en kategorifeil. Observasjonene dine rettferdiggjør ikke konklusjonen.
Og den barmhjertige beboeren vil ha rett. For alle omkring som forstår at metalldetektoren var utviklet for å finne metall, forstår også at det er tullete å bruke metalldetektoren til å fremme store påstander om ting som ikke er metall. Likevel er det flere som krever å bli tatt seriøst når de hevder at vitenskap demonstrerer at det ikke finnes ting som kausalitet, etiske prinsipper, Gud, bevissthet eller fri vilje, tross i at de nesten alltid begår samme feil. Da er det langt bedre å sette pris på verktøyet, men samtidig anerkjenne dets begrensninger. For dette betyr at menneskets har flere verktøy i det kognitive beltet sitt, og mennesket når lenger dersom det lærer seg å benytte flere.
Alt dette kan nok virke abstrakt og virkelighetsfjernt fra noen, men jeg har stadig snakket med og mottatt meldinger fra personer som nærmest har opplevd dyptgripende, eksistensielle kriser på grunn av de misforståtte beskrivelsene de har blitt fortalt av slike veldig lure personer.
Et trangere rom for bevissthet
Tilbake til bevissthet. Når Descartes & Co hadde filtrert vår forståelse av naturen gjennom nye matematiske briller, oppdaget han et problem. Et stort problem. Det var ikke noe plass til mangfoldet av naturens ulike aspekter i dette bildet. Fremfor alt, var det ikke plass til menneskets bevissthet i dette bildet.
For våre subjektive opplevelser lar seg ikke brytes ned i mindre deler, som man deretter kan regne matematisk på. De er gjennomført kvalitative. Lyden av vekkerklokka, synet av solstråler, duften av kaffe, smaken av morgenånde, og refleksjoner om hva som driver deg denne dagen, de fremstår alle under ett for deg.
Descartes’ løsning ble å plassere dette bevisste opplevelseslivet vårt – som han noe misvisende kalte «sjelen» – utenfor naturen. Mennesket er en dualitet, mente Descartes, av en materiell kropp og en immateriell sjel.
Til Descartes’ forsvar, virker dette til å være beste løsning ut fra premissene han nå var forpliktet på. Hvis materie virkelig bare er utstrekning i tid og rom, er det umulig å klemme inn bevissthet noe sted her. Selv om det er veldig lite tilfredsstillende å plassere menneskets bevissthet utenfor naturen, er det fremdeles cirka en million ganger bedre enn å forsøke å bortforklare den som konstruert – nedenfra og opp – fra et virvar av fundamentalpartikler (eller tilsvarende) i bevegelse – styrt av såkalte fastbestemte naturlover – som på magisk vis skaper et menneske med evne til å sanse, føre logiske resonnementer og trekke rasjonelle konklusjoner – dersom det er eneste alternativ.
Men dette begrepsparet ble nå satt i opposisjon: Materie (forstått på mekanistisk vis) vs. bevissthet – skulle prege bevissthetsdiskusjonen 400 år senere. For gitt disse spillereglene: Hvordan kan man «oversette» mellom materie og bevissthet? Dette er det store problemet når man skal forsøke å begynne på å forklare bevissthet. Hvordan kan en samling av materie i bevegelse plutselig bli til en sansende, levende skapning som opplever seg selv innenfra og ut, og som kan fundere og tenke over det hele?
Det tillater oss noen morsomme tankeeksperimenter. Filosofer bruker gjerne tankeeksperimenter på samme måte som fysikere bruker andre eksperimenter: Til å skille ut akkurat den ene tingen man ønsker å studere, for så å kjøre eksperimentet.
Vi kan starte med en rask historie om Marie, først lansert av Frank Jackson i 1982. Marie blir født og vokser opp i et sort-hvitt rom uten farger. Hun er en høyt intelligent kvinne, studerer flittig og blir snart en av verdens beste innen nevrovitenskap.
Hun vet alt det finnes å vite om fysiske fakta om fysikk og fysiologi for fargepersepsjon. Hun har aldri sett rødfarge selv, men vet nøyaktig hva som foregår i andre menneskers nervesystem når de ser fargen. Hun vet alle relevante fakta rundt lysbølger, refleksjoner på overflaten av røde objekter, osv.
Til slutt, i godt voksen alder, får Marie forlate det sort-hvite rommet. Hun får da se fargen rød selv.
Har hun lært noe nytt?
Selvfølgelig! Nå vet hun hvordan det oppleves å se fargen rød!
Er det sannsynlig at nevrovitenskap kommer til å finne frem til ny kunnskap som kommer til å erstatte lærdommen Marie fikk av denne opplevelsen? Neppe.
Men er det da slik at det ikke holder å vite alle fysiske fakta om mennesker for å kjenne til alle mulige fakta om mennesker i det hele? Hvis opplevelsene er noe annet enn alle fysiske fakta, er spørsmålet: Hva er de?
Det finnes mange rare posisjoner i moderne bevissthetsfilosofi, fra personer som tror at bevissthet ikke egentlig eksisterer, til dem som tror at bevissthet er det eneste som eksisterer, til dem som tror at bevissthet finnes i hver minste lille bestanddel av universet vårt. Spørsmålet om bevissthet er så vanskelig at det tvinger mange filosofer til å innta tilsynelatende ekstreme posisjoner.
Mange av dem ville nok kvalifisert til innleggelse på nærmeste mentalsykehus under vanlige omstendigheter, hvis man ikke hadde kunnet gjemme seg bak replikken: – Det går bra. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg er filosof!
Kanskje jeg kan skrive mer om noen ulike posisjoner fremover. For mange av de er veldig interessante. Men et utgangspunkt verdt å skrive om med en gang – er materialisme. Om ikke annet, så fordi det finnes mange i vår kultur som tar denne posisjonen for gitt, uten å reflektere særlig mer over hvorfor de kom til et sted hvor de tar den for gitt, eller hvilke problemer den kan by på.
En materialist er en person som tror at det grunnleggende sett bare eksisterer en type ting: Materie. Hvis du er en materialist* i denne moderne forstanden, har du grovt sett to alternativ når du skal tenke om bevissthet:
- Påstå at materie og bevissthet egentlig er det samme, og at beskrivelser av bevissthet kan reduseres til beskrivelser av materie.
- Påstå at materie og bevissthet egentlig er det samme, men hvor beskrivelser av bevissthet er noe reelt som beskrives på et annet nivå enn beskrivelser av materien.
La oss se nærmere på disse under.
*For spesielt interesserte: Materialisme er en form for ontologisk monisme, fra ordene ontos, som betyr virkelig, og mono, som betyr en: Altså er påstanden at alt virkelig er en. Lignende posisjoner er naturalisme – troen på alt eksisterende kan reduseres til beskrivelser av natur – eller fysikalisme – troen på at alt eksisterende kan reduseres til beskrivelser av det fysiske. En utfordring for alle tre posisjoner, er at konsepter som «materie», «natur» og «fysisk» raskt ender opp veldig flytende og vanskelige å definere.
Ulike måter å være materialist på
Alternativ 1 kan vi behandle ganske raskt. Hvis beskrivelser av bevissthet kan reduseres til beskrivelser av materie, blir førstnevnte raskt overflødig. Det er et problem – for å si det mildt.
Hvis ikke bevisstheten er reell, har du heller ingen grunn til å stole på et eneste argument for at bevisstheten ikke er reell, siden all argumentasjon forutsetter at skapninger som deg bevisst kan oppleve å høre eller lese dem. Dette kalles selv-utslettende argumentasjon. Og kall meg gjerne kresen, men jeg mistenker at bare filosofiske posisjoner man kan argumentere for uten umiddelbar selvmotsigelse – er verdt å vurdere seriøst. Slik evolusjonsbiologen Jerry Fodor skriver:
I’m not really convinced that it matters very much whether the mental is physical; still less that it matters very much whether we can prove that it is. Whereas, if it isn’t literally true that my wanting is causally responsible for my reaching, and my itching is causally responsible for my scratching and my believing is causally responsible for my saying […], if none of that is literally true, then practically everything I believe about anything is false and it’s the end of the world (1989, s. 156).
En veldig lur person vil nok fort finne på å forsvare denne posisjonen nå ved å vise til at virker å være en veldig nær kobling mellom materie og bevissthet – mellom hjerne og opplevelser. Med elektriske målinger kan vi se ulike deler av hjernen lyse opp ved ulike aktiviteter, fra at vi tenker, snakker, tegner, sover, løper, til at vi opplever glede, forelskelse, sykdom eller depresjon. Kanskje disse materielle prosessene bare er opplevelsene og tankene våre? Jeg har møtt mange slike lure personer som tror det. Andre slike lure personer skriver også bøker. Slik som filosofen Alex Rosenberg kommenterer her:
If beliefs are anything they are brain states—physical configurations of matter. But one configuration of matter cannot, in virtue just of its structure, composition, location, or causal relation, be “about” another configuration of matter in the way original intentionality requires (because it cant pass the referential opacity test). So, there are no beliefs.
Og det er naturligvis en veldig tett korrelasjon. Men denne sammenhengen hjelper ikke materialisten, for den påstanden kan like fullt omfavnes av noen som har en langt rikere naturfilosofi enn som så. For materialisten ønsker ikke bare å si at det er en sammenheng, men en identitet: Han er forpliktet på at de er det samme. Opplevelsen av glede er den samsvarende hjerneaktiviteten, osv.
Diagnosen for denne sorten av materialister er egentlig langt verre enn som så, for et steg ned venter forklaringsproblemet til slikt som hvordan en gitt konfigurasjon av materie kan samle seg i noe vi kan kalle for en hjerne eller et nervesystem i utgangspunktet, hvor aristoteliske former gjør en langt bedre jobb, men det kan ligge for nå. Jeg er allerede fæl nok på avsporinger, så det får vente til en annen gang.
La oss se på den andre typen materialister før vi avslutter denne runden med bevissthet: De som mener at selv om materie og bevissthet er det samme, kan de fremdeles beskrives på ulike nivåer.
Ved første øyekast virker dette å være en langt mer fornuftig beskrivelse, og redder oss fra den umiddelbare selv-utslettelsen påpekt ovenfor. Kanskje vi kan si noe slikt som at den materielle basisen gir opphav til de mentale hendelsene?
Men deretter må vi spørre oss selv hvordan det kan være tilfelle at dersom de egentlig er det samme, kan de likevel beskrives ulikt? Eller hvordan, gitt materialistens utgangspunkt, gir det i det hele tatt mening å si at materie – det eneste som egentlig eksisterer – gir opphav til noe som virker å være noe annet, men likevel ikke helt er det?
Noe som blir til noe annet
Filosofer snakker gjerne om emergens. Noe som vokser frem fra noe annet – som er «emergent». Prosessen vi kaller fordøyelse vokser frem fra underliggende materielle prosesser i dyr, og det vi kaller fotosyntese vokser frem fra underliggende materielle prosesser i planter. Kan noe lignende være tilfellet med bevissthet?
Vel, her er det i utgangspunktet fristende å gå et steg dypere, og stille spørsmål med hvorvidt materialisten i det hele tatt kan forklare fordøyelse og fotosyntese, men vi kan jo tillate det for nå, og heller stille spørsmål til hvordan, gitt materialisme, denne emergensen er ment å fungere? Hvorfor skal vi tro at emergens er et bedre ord enn magi?
Kan det være at bevissthet oppstår bare når det bestemte materielle råstoffet er riktig? Altså må det noe tilsvarende den kjøttfarsen vi kaller hjernen vår – med sitt tilhørende nervesystem – som kan skape bevissthet. Det er en mulighet, men det er i så fall merkelig hva slags magiske egenskaper denne biten med kjøtt kan ha for å skape noe så unikt, som ikke også kan finnes i annen type materie.
En annen mulighet er at det er selve funksjonen. Det er altså ikke hva hjernen består av som er det viktigste, men det er hvordan nervecellene kommuniserer. Det tillater oss å tenke at det er mulig at bevissthet skapes fra ulike typer råmaterialer. Kanskje dette er posisjonen som også tillater oss å tenke at kunstig intelligens kan bli faktisk bevissthet, fordi bevissthet ikke krever kjøtt, men at mikrochipper og silikon kan funke like bra.
Siden det er sent i dette blogg-innlegget, gir det oss en unnskyldning til å avslutte med et annet morsomt tankeeksperiment. Nemlig beskrivelsen av en gigantisk Kina-bevissthet som dukker opp fra et stort antall individuelle kinesere.
Vi kan se for oss en enorm mengde med kinesere plassert utover et geografisk område. De står og holder hender. De synger kanskje ikke Kum ba yah rundt et flammende leirbål enda. Kanskje de foretrekker kinesiske folkeviser? Men de har åpenbart en god kontakt seg imellom.
La oss nå tenke at denne samlingen av kinesere utgjør innmaten til en gigantisk, kompleks robot. Dette «Kina-hodet» simulerer til sammen perfekt hvordan nervesignalene i vår egen kropp og hjerne kommuniserer. Når Kina-roboten opplever smerte, sender kineserne et signal. Først er bare noen få kinesere involvert, men etter hvert er en stor gruppe av dem med på leken, før de sender et signal tilbake til roboten, som deretter vil holde seg til smertestedet, og rope ut med ren tone: – Aaaauuu.
For de fleste av oss vil det virke helt absurd å påstå at det kan oppstå en superbevissthet på toppen av kineserne som holder hender. Men min største prestasjon i filosofi-karrieren er likevel under samtale å få opptil flere kloke mennesker å innrømme muligheten for at: – Mja. Jo. Det kunne vel gjort det.
Og hvis du mener at det er funksjonen som er essensiell for bevissthet, må du sannsynligvis være åpen til muligheten om at kineserne også vil skape sin egen superbevissthet.
Forbi en ressursfattig materialisme
Felles for alle materialister som vil beholde det materielle og mentale som separate ting som utgår fra den samme typen materielle substansen, må likevel forsøke å gjøre rede for hvordan det er mulig – selv i teorien.
Hvordan kan det mentale beholde sin plass i en utelukkende materiell verden, hvor dine opplevelser av å tenke, handle, sanse, vurdere og reflektere, kan spille noen rolle i universets forløp, uten å bli redusert til epifenomen** på toppen av det hele. Altså irrelevante, overtroiske årsaksforklaringer som ikke utgjør noen forskjell utover de nevrologiske beskrivelsene, uansett hvor mye du måtte lure deg selv til å tro noe annet. Dine opplevelser ligner her mer på å sitte i andre etasje av en britisk dobbeldekker-buss, hvor du kan være passasjer og nyte opplevelsen av turen, men aldri må forestille deg at du har bakkekontakt eller noen reell innvirkning på retningen bussen tar.
**For spesielt interesserte: Epifenomenalisme er påstanden om at en fullstendig nevrofysiologisk beskrivelse av kroppen din på tidspunkt t uansett vil lede til en annen fullstendig beskrivelse på tidspunkt t+1, mens dine opplevelser av f.eks. å reagere på en, eller av at du igangsetter en handlingsrekke, bare opptrer «after the fact».
Litt nerderi til å avslutte med: En materialist må som regel tro at alle fysiske hendelser er forbundet med et lov-lignende årsaksforhold. Derfor, hvis det mentale skal unngå scenarioet like ovenfor, og beholde noe av sin selvstendighet, må vi kunne ha noe slikt som et lov-lignende årsaksforhold som kobler mentale og fysiske hendelser med hverandre. Filosofen Donald Davidson viste et av beste forsøkene på noe slikt, men det er gode grunner å tenke at han mislyktes.
Uansett virker det til at moderne materialister har like lite å stille opp med i møtet med fenomenet bevissthet som jeg har i en runde lynsjakk mot Magnus Carlsen.
Det er mye som tyder på at vi trenger en mye rikere naturforståelse for å løse opp noen av knutene.
Venter på fortsettelsen.