Et ønske om å fremstå god, fremfor å være god, viser en karakterbrist. Men lever vi i en kultur som dyrker frem slike brister?
Først publisert på «Kort på fredag» hos Skaperkraft 10.05.24.
Vår kultur er preget av sentimentalitet, hevdet den britiske filosofen Roger Scruton. Med det mente han et sinnelag hvor følelseslivet har blitt et mål i seg selv. Vår egen Anki Gerhardsen sa noe lignende i et intervju, om at emosjoner har fått for mye plass i ordskiftet.
En sentimental person fremfører kraftige emosjoner når han hører om urettferdighet, men gjør lite for å hjelpe den som har blitt behandlet urettferdig. Nei, han beveger seg raskt til neste sak han kan la seg opprøre over.
Den sentimentale ønsker lettkjøpte følelser uten forpliktelser. Følelsene er ikke ekte, men påtatte, i håp om at de skal gi en slags status til dem som fremfører dem. Den sentimentale elsker eksempelvis forestillingen av at andre tenker at han er varmhjertet og empatisk, uten å være villig til å betale prisen av faktisk varme og empati.
Med sosiale medier har vi fått langt flere arenaer til å fremføre, hvor avstanden mellom innskytelse, fremføring og respons har blitt langt kortere. Vi kjenner igjen anklager om godhetsposering. Andre svarer med forestillinger om hvorfor andre ikke bryr seg mer om godhet.
Influensere må opprettholde et personlig brand. Enhver politiker og bedriftsleder er omringet av en skare kommunikasjonsrådgivere, som kan analysere etter alle kunstens regler hvordan de kan hjelpe sjefen til å fremstå på en gunstig måte. Når stadige skandaler avslører gapene mellom representasjon og væren, parallelt med at budskapene blir stadig mer finslipte og unaturlige, stiger politikerforakten blant vanlige folk.
Den sentimentale oppsøker meningsfellesskap med mål om å trigge moralsk indignasjon over en håpløs tredjepart, blir med i sladderprat om naboen for å oppleve seg rettferdige, og har et overdrevent behov for å formidle andre hvor overtrufne de er.
Jo mer overbevisningene knyttes til ens emosjonelle liv, desto mer personlige vil debattene se ut. Argumenter som presenteres mot egne posisjoner, som kunne vært gode utfordringer til å reflektere grundigere over dem, oppfattes heller som angrep på egen person.
Skillet mellom representasjon og væren, mellom hvordan noe fremstår og hvordan det er, er gammelt i filosofi-verdenen. Men dem som ikke tror på noe slikt som objektive sannheter og moralske standarder, er langt lettere bytte for å la sistnevnte kollapse inn i den første.
Dette er konsekvensen av Guds død, hevdet filosofen Friedrich Nietzsche. Uten en høyere autoritet enn mennesket, er det vi som velger standardene. Når vi er forbi godt og ondt, gir det lite mening for mennesket å forsøke å leve godt. Hvordan lever man etter noe uten mening?
Alternativet vi står igjen med, er en slags kunstnerisk utfoldelse i en verden som stadig tilpasses vårt eget perspektiv, hvor slagord om å «være tro mot seg selv» og «leve sin egen sannhet» tildekker tomrom av manglende substans.
Uten en vertikal akse å navigere livet etter, kan det bli fristende å bry seg for mye om det horisontale. Uten en intellektuell standard som Nordstjerne, er veien kortere til å implodere inn i det følelsesmessige.
Så kanskje det ikke er tilfeldig at mer sekulære kulturer tenderer mot et overdrevent fokus på emosjoner, og at mer klassiske standarder er beste medisin mot dem?
Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
Matt 6,1-2