Hva er meningen med livet? Ja, med hele universet?
Denne helgen skulle Wonderful World, Stavangers nye filosofi- og vitenskap-festival, som demonstrerer hvorfor siddisene har Norges egentlige kulturhovedstad, fått besøk av en kommende internasjonal stjerne. Han heter Philip Goff, er britisk filosof og har nylig skrevet boka «Why?» (2023, Oxford University Press), hvor han mener å ha svaret.
Jørg Arne Jørgensen skriver i Aftenbladet 18.05 at det er skadelig for mennesket å vende seg innover. Mening tar oss utover – og vi har gode grunner til å tro på det.
Vår vestlige meningskrise
Løsningen kommer i grevens tid. Vår terapeutiske kultur sliter. Antall unge med depresjon, angst og selvmordstanker stiger i hele Vesten. Mange foreslår ulike årsaker. Den kjente sosialpsykologen Jonathan Haidt tror en viktig grunn er skjermene vi gir barna. Kanskje er en sekulær kultur for svakt rustet til å håndtere mening. Sannsynligvis litt av alt. Mening er en viktig medisin for å møte dette.
Personen med et hvorfor, kan håndtere nesten enhver hvordan, skrev Nietzsche. Opplevelsen av meningsløshet er menneskets verste fiende. Verre enn smerte og sorg. Den setter oss ut av spill fra å finne en vei videre.
Den jødiske psykologen Viktor Frankl observerte medfanger i konsentrasjonsleir under nazistene. Etter han overlevde krigen, delte han at dem som overlevde langtekkelig tortur under umenneskelige forhold, var ikke de mest fysiske, men dem som opplevde mening og grunn til å holde ut.
Det er mildt sagt viktig for alle om mening finnes. Men etter Guds påståtte død og tilbakegangen til tradisjonelle religioner i Vesten, hvor noen hevder vi ikke kan tillate å tro på noe utover materie i lovstyrt bevegelse, er ikke dette lett.
Problemer med et univers uten mening
Et ytterliggående eksempel er filosofen David Benatar.
Det er umoralsk å få barn, mener han. Ikke bare nå, fordi verden er et turbulent sted, med kriser, kriger og klimautfordringer, men generelt. Menneskelivet er et prosjekt som aldri kan rettferdiggjøres. Hver fødsel er en død på vei. Dette er logisk konklusjon av en verden uten mening, mener han.
Philip Goff mener det egentlig bare finnes to alternativ, at mening er en integrert del av virkeligheten – eller ikke finnes.
Goff trodde lenge sistnevnte. Og det kan høres forlokkende ut. For det betyr vel at man er fri til å skape mening på egen hånd?
Men nei. Dette er ideer som bedre egnet til fancy slagord, når de fremmes fra Human-Etisk Forbund og andre, enn rasjonelle forsvar.
Det å påstå at mennesket kan skape mening, uten referansepunkt utenfor seg selv, er i beste fall å kaste seg villig i en livsløgn, bedre oversatt til «late som». Slike ideer lever vi godt med så lenge vi klarer å avlede fornuften fra for mange spørsmål. Heldigvis finnes enda en Netflix-serie til å distrahere oss.
For det er mye som er meningsfullt, som å være forelder, hjelpe andre, lage kunst, lære ny kunnskap, mestre en ferdighet, gå i kirke, trekke i naturen og mye annet. Ikke fordi vi bare later som, men fordi vi oppdager mening. Mening er på mystisk vis fundamentalt til verden, like fullt som matematikk og logikk.
«Joda, dette høres fint ut», tenker du kanskje. «Men kan noen tro at kilden til mening er der…ute et sted? Har ikke moderne vitenskap satt spikeren i kista for det?»
Jo, de fleste i historien har trodd på en form for teleologi (fra gresk: telos = mål). Det er vi som er avviket. Kanskje med dårlig grunn.
Men mening dukker jo ikke opp i vitenskapelige utforskninger? Har vi ikke dermed lært at den ikke har plass i naturen?
Dette er hva vi kaller en «kategorifeil». Mange tror vitenskap og mening er i konflikt. I virkeligheten er vitenskapelige metoder tause, fordi pionerene bevisst ikke utviklet dem til det formålet. Men å konkludere fra taushet til ikke-eksistens, er som å hevde at fordi en metalldetektor er god til å finne metall, har vi grunner til å tenke vi kan ekskludere ikke-metall fra virkeligheten. Vi hadde aldri bedre grunner til å avvise et telos.
Et fininnstilt univers
«Så skjedde noe», mener Goff. Fysikkfaget har i nyere tid gjort oppdagelser i retning mening. Han tenker på fininnstillingsargumentet. Dette er ukjent for mange, men er helt ukontroversiell fysikk.
Kort fortalt er ideen denne. Det vi kaller naturlover har en rekke konstanter. Disse har en makeløs presisjon for at det skal kunne eksistere et univers med liv. En mikroskopisk endring ville fått katastrofale konsekvenser.
Det er ikke bare at mennesket ikke hadde kunnet eksistere i nåværende karbon-baserte form. Nei, et ordnet univers ville aldri utviklet seg. Universet ville i flere tilfeller kollapset i seg selv få strakser etter Big Bang, eller materien ville blitt slynget ut i rom-vakuumet med så stor hastighet at ingen interessante grunnstoffer ville dannet seg.
Et raskt eksempel, er entropien i det tidligste universet. Ifølge den anerkjente matematikeren Sir Roger Penrose, må den ha vært fininnstilt til ti opphøyd i 10123. Til sammenligning er estimert antall atomer i det observerbare universet bare omtrent 1080.
Dette krever forklaring. Den overveldende mest sannsynlige, mener Goff, er at universet vårt er det han kaller verdispesifikt. Det betyr at verdiene er slik, fordi det var meningen med et univers som kan utvikle intelligent liv som oss.
Tilfeldighet er intet alternativ. Tallene er for store. Et uendelig multivers løser heller ikke stort.
Lærdommen er at mening er fundamentalt. Det har vi godt av å tro på. Jeg tror det finnes enda bedre argumenter for mening enn Goff sitt, men dette er en start for dem som er glad i en mer vitenskapelig tilnærming.
Foto: Joshua Earle på Unsplash.
Først publisert i Stavanger Aftenblad, 30.05.24. Kan leses her.